Gjør Gymnaslærer Pedersen til teatersport

Kjersti Juul

kultur@vl.no

Menneskets ønske om å leve et meningsfylt liv, er ikke knyttet opp mot en bestemt ideologi eller tidsepoke. Når Centralteatret gyver løs på Dag Solstads ikoniske roman, er det med et
ønske om å løsrive den fra opphavsmannen og hans «oppgjør» med AKP (m-l), og i stedet påpeke det universelle ved historien.

Som menneskets lengsel etter tilhørighet. Behovet for å være en del av flokken. Og trangen til å finne noen felles rettesnorer for livene våre. Dramatiseringen følger bokens tekst tett nok til at vi kjenner igjen historien: Knut Pedersen som kommer til Larvik gymnas i 1968 for å jobbe som lektor. Som gifter seg og får barn, men blir dypt fascinert av den marxist-leninistiske bevegelsen og innleder et forhold til Nina Skåtøy, den mest ihuga marxisten av alle. Og som mister kontakten med familien så vel som virkeligheten på veien.

LES MER: «Forelska i Shakespeare» er en varm hyllest til teatret

Outrert

Dag Solstad retter sitt ironiske blikk på den politiske vekkelsen som hjemsøkte vårt land, med lun distanse og sin helt særegne syntaks. På scenen forsvinner muligheten til å få frem de samme øyeblikk av ubetalelig komikk og analyse av en tid. Tankesprang og refleksjoner, små detaljer satt opp mot store hendelser, lar seg vanskelig overføre til teateret. Ole Johan Skjelbred velger i stedet en mildt sagt leken regi, der historien drar seg til i så absurde situasjoner at vi mister boken fullstendig av syne.

LES MER: I anmeldelsene av Dag Solstads nye roman har de fleste hoppet over halve boka for å slippe brysomme spørsmål om Guds eksistens, skriver Arne Borge

Skuespillerensemblet han har for hånden er imponerende troverdige i all sin outrert-het. Mens Ane Ledang Aasheims kostymedesign er et skue i seg selv. Her er ingen ren 70-talls estetikk, men snarere en kakofoni av flere stil-tiår satt sammen på kreativt vis. Vage tilløp til noe smakfullt, nedlesses raskt i lag av fullstendig fjollete plagg. Slik føyer hun seg inn i forestillingen som en helhet – det er morsomt å se på, men noe forvirrende å se hva man ønsker å fortelle.

LESE MER: Hva gjør en skuespiller når stemmen svikter? Grethe Ryen vil fortsette å skape teater i kirka

Religiøse termer

Skuespiller Ingvild Holthe Bygdnes og Stine Fevik utmerker seg spesielt, der de får utløp for stort komisk
talent og vist evnen til å gå inn i «hva det måtte være» med hud og hår. Tidvis fremstår det som om teksten er hektet på en serie teatersportøvelser. Som å snakke på likt som et fem hodet-troll, si replikken som om man holder på å spy, eller skape hindringer for kroppen, mens teksten fremføres. Man får følelsen av at ensemblet har improvisert og lekt seg mye under prøvene, men ikke helt klart å videreføre det til et ferdig resultat.

Forestillingen evner ikke å 
finne en scenisk situasjon teksten kan springe ut fra. Slik mister man også brodden i fortellingen. For med ønske om et fellesskap, sniker det seg fort inn en ubendig trang til å trampe i takt. Der fortellingen også byr på religiøse termer som blind tro og selvutslettende hengivelse. På teaterscenen mangler stoffets mørke undertekst. I stedet er fundamentalismen redusert til noe utelukkende lattervekkende, uten at man setter latteren fast i halsen.

---

Teater

• Gymnaslærer Pedersen
• Etter en roman av Dag Solstad
• Oslo Nye Teater, Centralteatret
• Dramatisering og regi: Ole Johan Skjelbred
• Kostymer: Ane Ledang Aasheim
• Scenografi: Skjelbred/Aasheim

---