Fra et høyere utsiktspunkt

I Cathrine Knudsens nye roman Den siste hjelperen møter vi en jeg-person som ligger på sykehuset etter en operasjon. Hun sammenligner oppvåkningen ­etter inngrepet med å sveve over jorda: «Det er som om jeg er i et fly som skal lande. Etter å ha brutt gjennom skylaget senker det seg gradvis over et landskap med lapper av grønne og brune jorder i en nesten symmetrisk orden. (…) Men før landskapet ­rekker å komme ut av det stiliserte, avløses det brått av et område med tettliggende boliger og hageflekker, veier, gatenett.»

Det er noe av den samme ­følelsen jeg sitter igjen med ­etter å ha lest Den siste hjelperen, som om Cathrine Knudsen tar oss lesere med til et høyre utkikkspunkt, for så å zoome inn på detaljene og strukturene i det moderne samfunnet. Ved å ­observere mikrokosmos ovenfra og utenfra framstår utviklingen og teknologien i et nytt lys.

Donor

Det skal vise seg at jeg-personen ligger på sykehuset ­etter å ha fjernet den ene nyren. Som en snart middelaldrende kvinne innser hun at hennes erotiske kapital er synkende, og at kroppens verdi nå ligger i hennes enkelte legemsdeler. Via organisasjonen «Altruistiske Donorer» velger hun derfor å selge en nyre til en trengende pasient.

Handlingen veksler deretter mellom enkeltepisoder fra jeg-personens liv. I en livsepoke bor hun på en gård sammen med ­ektemannen Mikail og barna Gjertrud og Bruno. På gården driver de geitehold med genmodifiserte geiter. Geitene har fått tilført edderkoppgener for å produsere silke gjennom geitemelka. Gårdstilværelsen framstilles som harmonisk, og familien lever i pakt med naturen. «Hver gang jeg gikk over tunet kunne jeg se meg rundt, og jeg så at jeg var omgitt av noe godt, av absorbert arbeid. Av trygghet. Det lå i stablene med høyballer, i ryddigheten i redskapene, i bringe­bærkrattet. I dyra. På den måten elsket vi hverandre gjennom gården. Den forsterket kjærligheten mellom oss.»

LES INTERVJUET: – Det er nok ein kritikk her av at livet går for fort. Folk vil av, ut, blir desperate etter eit pusterom

Omsorg

Etter at mannen dør i en ulykke flytter jeg-personen med barna til et boligfelt. Motsetningen er stor fra det produktive og aktive gårdslivet. «Et passivhus. (…) Ingenting kunne trenge inn i dem, de var ikke mottakelige. For de var ikke til for utveksling av kjærlighet og energi, de var til for å romme det som allerede fantes.» For å forsørge familien jobber hun på omsorgssenteret «Viljen». Omsorgssenteret er et spesialtilpasset samfunn for demente, hvor de kan leve livene sine friksjonsfritt i en kunstig boble tilpasset sykdommen­ ­deres. I en annen episode blir hun med i «Englene», en organisasjon som hjelper mennesker som ønsker å begå assistert selvmord. Jeg-personen følger en kolssyk kvinne, Tonja, til Sveits hvor avlivningen skjer.

Reaksjonær?

Det er altså mange innganger å ta til denne­ romanen, men som i flere av Cathrine Knudsens tidligere verk er kanskje hovedtemaene samfunn, økosystem, teknologi, framskritt og menneskets plass i det hele. De forskjellige livsepokene i jeg-personens liv kan symbolisere ulike trinn i utviklingen fra ruralt til urbant, fra det naturlige til det kunstige. Det kan tilsynelatende virke som romanen har et reaksjonært budskap, alt var bedre før, og mennesket har fjernet seg fra naturen og det naturlige kretsløpet. (Jeg-personen påpeker sågar dette selv, og innser at hun fra barnsben av er innpodet med reaksjonære tanke­mønstre.)

Men så enkelt er det ikke. Snarere enn å moralisere og gi svar, observerer Knudsen hvordan teknologi og utvikling hele tiden drives framover av dødsangst og menneskenes frykt for smerte. Den høyeste lykke synes å være å gjøre livet (og døden) så smertefri som mulig. Når jeg-personen velger å donere bort en nyre, gjør hun det tilsynelatende av altruistiske grunner. Men en kanskje større drivkraft er å forevige, eller i alle fall videreføre, en del av seg selv.

Silketråd

Cathrine Knudsen skriver med stø hånd. Romanen er full av avstikkere, hvorav ­­ingen er blindveier. Alle små refleksjoner og sidehistorier, selv de som ikke umiddelbart gir ­mening, bringer noe nytt til helheten. Et elegant grep er bruken av silke som en rød tråd gjennom hele historien. Det slitesterke ­naturproduktet kan ved foredling brukes av ­legemiddelindustrien til å framstille kunstige legemsdeler, og silken representerer således et bindeledd mellom den naturlige og den artifisielle verden. Også ved å sette de rå og nærværende dyreskildringene fra gården opp mot de tilrettelagte og syntetiske­ samfunnene, skaper Knudsen en effektfull virkning. Det er for eksempel genialt hvordan hun avslutter boka med en sanselig slaktescene fra den franske filmen Le sang des bêtes (fritt oversatt til Beistets blod på norsk) rett etter at vi har forlatt jeg-personen nyreoperert og sykelig på et sykehus i England. Som nevnt innledningsvis gir ­romanen et overblikk for så å synke ned i enkelthetene. Cathrine Knudsens prosa er tilgjengelig, men på ingen måte enkel. Den siste hjelperen innbyr til opptil flere lesninger.