Anmeldelser

Fortjener en bjørneklem

Kakaomugger som flyr i lufta, verdens snilleste pappa og en bjørn å forelske seg i, alt dette og mye mer får vi i Det Norske Teatrets versjon av eventyret om Kvitebjørn kong Valemon.

Bjørnen er enorm og deilig. En Valemon så myk og trist og levende at en får lyst til å gi ham en bjørneklem. Og det er akkurat det jenta i eventyret gjør, mens det første møtets sødme fyller scene og sal. Vi kjenner vemodet også, siden Valemon egentlig er en prins fanget i en bjørneham. En ung mann som lengter etter å fri seg fra den onde heksas forbannelse. Bare kjærlighetens trofaste utholdenhet kan redde ham.

Mills kaviar

Slik kjenner vi eventyret. Og sånn gjenfortelles det i denne storslagne og samtidig intime forestillingen. I spissen for et dyktig team har regissør Ingrid Weme Nilsen skapt en verden der eventyrets egne elementer får bære fortellingen. Tretallet som grunnleggende struktur, mennesker i dyreham, prøven som heltinnen må bestå, og magiske elementer som vi godtar uten å forstå alt er med. En duk som svever i lufta og dekker seg selv! En kopp som danser uten underlag! Og verdens største tube med Mills kaviar, skjønt den beror på en språklig misforståelse.

Ola E. Bø og Mari Moen har skrevet en tekst basert på to kjente eventyr med felles grunntrekk. Visuelt springer forestillingen ut av Theodor Kittelsen berømte maleri av jenta som rir på den hvite bjørnen, og musikalsk bæres det oppe av strengelek, bånsuller og ballader, sistnevnte med en ørliten hilsen til vår egen tid, men uten krampaktige forsøk på å være moderne.

LES OGSÅ: Slik er Karsten og Petra på teater

Skrukkete sjarmtroll

Silje Lundblad spiller jenta i eventyret. Hun som, uten å vite det, er lovet bort til Valemon, som rir med ham til slottet østenfor sol og vestenfor måne og trosser farer og truende hekser for å redde sin prins. Hun er rank og modig, hun synger med kraft og klang, og skaper magi med strengeleken sin, godt hjulpet av Karl Espegard på fele og Hans Rønningen på gitar. Og jammen er det ikke Hans Rønningen som dukker opp som trollkjerring også, et skrukkete sjarmtroll som taper til slutt. Sånn skal det være i eventyret. Morten Skartveit spiller Valemon i menneskeskikkelse, vakker og ven, og helt fabelaktig i scenen der han forvandler seg til bjørn.

LES OGSÅ: Flere teateranmeldelser fra Vårt Land

Brudepiker

Oppsetningen er anbefalt som familieforestilling med fem år som nedre aldersanbefaling, og dette er eventyr for barn, og med barn. De tre jentene vi møter i starten, når mamma Iren Reppen og pappa Per Schaanning synger godnattsang, dukker senere opp som bortførte døtre, og til slutt som knallsøte brudepiker. Historien er spennende, men aldri virkelig skummel, dette er skrekk i trygge omgivelser. Tydelig fortalt er det også, i mektige, men enkle scenebilder. Det Norske Teatret har tatt i bruk sitt fremste fortrinn, størrelsen, og skapt en eventyrverden med pregnante bilder, tydelige elementer og storslagen skjønnhet.

LES OGSÅ: Vårt Lands anmeldelse av forestillingen Herr Marmelade på Det Norske Teatret

Pappafavn

Men det er også teater for de voksne. Oppsetningen har tatt vare på eventyrets universelle preg, og mens barna gisper over trolldomskunsten, får vi voksne tid til å tenke igjennom kjærlighetsmotivet, musikkens forløsende kraft og livets lange linjer. Det du mister kan komme tilbake som velsignelser. Mot og utholdenhet trengs for den som skal elske et menneske fri, og når en er sliten og redd, må en hjem for å søke ly i en bjørneklem, helst hos en mamma som er sterk og trygg og pappa klønete og snill, som her.

Gutten ved siden av meg fant en sånn pappafavn når det skumle ble (nesten) for skummelt, mens jeg som voksen krøp inn i et eventyr med rom for skjønnhet, smil, ettertanke og teatertrolldom.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser