Forrige ungdomsbok ble forsøkt fjernet fra amerikanske skolebibliotek: – Viser nødvendigheten i det Angie Thomas gjør, mener anmelder

Hiphop er mest av alt en protest mot urettferdighet, en kultur som sprang ut av vanskelige levekår for unge afrikansk-amerikanere i USA på 1970-tallet. Den ble en form for kunstnerisk tilsvar til urettferdigheten­ fra dem som ble rammet hardest. Fra graffiti, break­ing og rapping har hiphopen beveget seg mot teaterscenen – og også litteraturen.

Vil helst gå bra

Angie Thomas, forfatteren bak suksessen The Hate U Give bruker hiphop som bærende element i oppfølgerromanen På vei mot toppen. Handlingen foregår i en ganske lik setting som i The Hate U Give. Hovedpersonen Bri vokser opp i et ­belastet strøk, men går på skole i en litt mer møblert del av byen. Forskjellsbehandlingen mellom hvite og fargede elever på skolen er åpenbar. I boken refereres det stadig til «den gutten som døde» – en henspilling på første bok og på Black Lives Matter-­bevegelsen. ­Virkeligheten er brutal, og hiphop kan bli Bris utvei.

For Bri er en begavet rapper, og hun har mye på hjertet. Faren ble drept da hun var liten, og moren har vært rusavhengig. Da kan veien tilbake til normalen og videre til toppen være lang. Bri tenker hennes utvei er å slå gjennom som artist. På veien mot ­målet møter hun mange hindre, tar en del ukloke avgjørelser og lærer ganske mye om seg selv.

Thomas har skrevet en tydelig fortelling om å klare seg gjennom prøvelser. Og det ordner seg ganske fint til slutt – noe som trolig vil tilfredsstille en aldri så liten heiagjeng av lesere. For Bris skjebne engasjerer.

Improvisert

Den andre siden ved boken, som også er mer interessant, er selve hendelsene og språket de ­beskrives med. For Bri er virkelig en hiphopsjel, hun rapper seg gjennom boken, lager vers som reaksjon på gode og mindre gode ting som hender henne. Boka har en språklig rytme som ligner det improviserte. Muntligheten virker både ekte og irriterende. Oppdelte setninger som «Det. Er. Alltid. Et. Eller. Annet» er fulle av ironi, sarkasme og temperatur, men er også et virkemiddel som fort slites. Samtidig er boken full av Bris låttekster, og de gir god veksling og flyt til språket: «Prøv å føkke med meg, og du er fritt vilt / D'er flere piecere i squaden min enn i et puslespill (...)». Det umiddelbare preget i disse tekstene gir troverdighet til hendelsene i romanen, de underbygger en nesten uvirkelig følelse av at dette er noe som skjer. Thomas' bøker er inspirert av Black Lives Matter-bevegelsen, som er en reaksjon på politivold og diskriminering overfor svarte i USA.

Det blir lett bråk rundt krut­tønner. I løpet av romanen skjer det mye, vennskap settes på prøve, kjærlighet oppstår, slektninger fengsles, ungdom ranes – det er mye konflikt og mye forsoning. Thomas har åpenbart ­ønsket å skrive en bok der det var viktig at det skulle ende bra – at det kan ordne seg for alle, det er nettopp det den amerikanske drømmen handler om. Det gjør romanen spennende, men også overfylt av hendelser.

Forsøkt sensurert

Det sagt: ­Angie Thomas har et viktig prosjekt på gang. Når bøkene hennes er blitt forsøkt fjernet fra amerikanske skolebibliotek­ av sinte foreldre som mener de er for sterk kost for ungdom, viser det nødvendigheten i det hun gjør. Disse foreldrene kommer hun også i rette med i På vei mot toppen – der får de sitt pass påskrevet i sløye vers. Thomas' tone i boken, eller rettere sagt Bris fortellerstemme, er henvendende, tydelig, ærlig og full av lekenhet – hun er en tydelig forteller som ønsker å ha kontroll over sin egen historie. Hiphopens slagkraft funker godt også i romanform – i hvert fall for dem som ønsker en tålig happy ending.

LES OGSÅ:

[ Trygve Skaugs populære dikt er bare design på siden, mener kritiker. Jeg har mer, han må bare stålsette seg, svarer Skaug ]

[ Sumaya Jirde Ali anmelder: Intetsigende poesi for Arbeiderpartiet ]

---

Roman

• På vei mot toppen
• Angie Thomas
• Oversatt av Vibeke Saugestad
• Gyldendal

---