Forløsende poesitime

«Når jeg skal beskrive skyene, er jeg allerede sent ute.» Så enkelt og så tankevekkende, kan en verselinje lyde. Når Nationaltheatret tar for seg diktene til polske Wisława Szymborska, er det med en «nedpå» forestilling som kler den forsiktige poeten. Hun som helst bare ville skrive i fred, men endte med å vinne Nobelprisen i litteratur.

Skuespillerne Ellen Horn, Gisken Armand og Henriette Marø formidler ikke poesien fra noe deklamerende podium, men Szymborskas lille leilighet. Regissør og scenograf Jos Groenier har kledd scenen enkelt; et bord, en sofa, en seng, en kommode. Fra hverdagslivets kulisser strømmer diktene mot oss, som med sitt enkle vokabular kan minne om hverdagsspråket – bare hakket mer forfinet. For midt i det hverdagslige og fullt forståelige, lurer Szymborska inn poetiske øyeblikksbilder og små, filosofiske rebuser.

LES MER: Sporvogn til begjær hadde tjent på å våge en tydeligere tolkning av Tennessee Willams klassiker.

Sjelen

Her beveger skuespillerne seg hinsides noen form for karakterarbeid. Mer enn å tre inn i rollen som Szymborska, tar de oss med på en reise inn i hennes univers. Med tekstutvalget viser de spennet i forfatterskapet. Hvordan hun klarer å smyge noe så abstrakt som «sjelen» inn i hverdagssituasjoner. For i neste øyeblikk å peke på hvordan tilfeldigheter styrer tilværelsen vår i større grad enn vi liker å tro. Som når hun foretar et tankeeksperiment over om foreldrene hennes ikke hadde møtt hverandre – men noen andre. Her har forestillingen funnet en form som kler stoffet.

En scenisk collage av diktformidling, så vel som de små limerickene hun også moret seg med å lage. Musikk av Jan Garbarek og Kjetil Bjerkestrand ligger bak som et forsiktig tonefølge. Mer enn å mane frem følelser, fungerer det som en lydkulisse som støtter opp om diktene. De er alle hentet fra Livet er den eneste måten, en bok bestående av de fire diktsamlingene hun fikk utgitt etter Nobelprisen.

LES MER: Ny polsk film velter prester av pidestallen.

Ny undring

Med evnen til å betrakte menneskelivet fra overraskende ståsteder, beveger hun seg ofte ned på nivå med hunden - eller sneglen, for den saks skyld. Eller som diktet «Katt i en tom leilighet» som hun skrev etter at kjæresten døde. Szymborska syntes det ble for nært å si noe selv, men så i stedet døden gjennom perspektivet fra katten hans.

På Nationaltheatrets lille amfiscene fremstår forestillingen så lavmælt, intim og tett på detaljene i hvert dikt, at et hosteanfall eller ørlite slurv i tekstformidlingen kan rive ned mye av atmosfæren. Desto mer imponerende er det at poesitimen lykkes med å formidle essensen i Szymborskas forfatterskap. Undringen over livet og naturen. En følelse av at hun skriver om ting du kanskje har lagt merke til, men for lengst hastet videre fra og glemt. Som om hun minner oss om det vi burde festet oss ved.

Pop-up

Szymborska er allemannseie i Polen, men på langt nær så kjent blant nordmenn. Regissør Jos Groenier gjør lurt i å la publikum lære henne å kjenne utover ren diktformidling. Vi får også små utdrag fra intervjuer hun har gjort. Det er ikke mange.

Wisława Szymborska beholdt nysgjerrigheten, så vel som sin medieskyhet hele livet. Samtiden-redaktør Christian Kjelstrup er en av få som fikk anledning til å intervjue henne, da han i 2011 møtte henne i den lille leiligheten i Krakow. Året etter døde hun. At Kjelstrup, som siden har oversatt diktene til norsk, nå steller i stand pop-up bokhandel ved teaterinngangen, hører med til forestillingens kontekst. Dette er dikt flere må få øynene opp for!

LES MER: I 2017 åpner Christian Kjelstrup en pop-up bokhandel for salg av én bok: Koranen.