Flinkt om kjedsomhet

Komponisten og forfatteren Eivind Buene starter sin essaysamling med de nye teknologiene som kaprer de fleste menneskers tid. Han søker å styrkes til kampen for oppmerksomheten sin, og leter i sakprosa og i romaner, i avantgarde–musikk og i poplåter. Han leter i lydene som omgir ham, i konsertsalen, i byen og i naturen. Han gir oss 9 essay, 3 av dem er publisert tidligere.

En rød tråd er hvordan han forsøker å forstå det teknologiske samfunnet vi lever i gjennom drøfting av to menneskelige fenomener: Oppmerksomhet og kjedsomhet. Han leter som borger og kunstner, som et åpent og tenkende menneske.

Gammelmodig

Men det begynner ikke så godt. Essayet «En kritikk av smartlivet» er full av gjentagende kritikk av SoMe–helvetet og utslitte forbannelser over alle algoritmer som overvåker oss og styrer hva vi skal vende oppmerksomheten vår mot. Når Buene analyserer seg fram til at den virkelige politikken egentlig skjer et annet sted enn der vi tror, nemlig hos konsulentselskapene og programvareprodusentene, høres han ut som en konspirasjonsteoretiker med sterk nostalgi til tiden med fasttelefon. Jeg føler jeg har lest dette før, tonen er gammelmodig.

Observant leser

Han blir bedre etter hvert, mye bedre, når han drar i gang sine lesninger av bøker fra David Foster Wallace, Don DeLillo, Lars Norén eller Rachel Cusk. Budskapet hans er det samme, vi må kjempe for oppmerksomheten vår, men nå bruker han andre forfatteres tekster og prosjekter til å spille på lag med. I stedet for den ensformige kritikken, utforsker han nå andre fenomener, som tom tid (et av disse nye privilegiene, et øyeblikk der vi faktisk har ro til å kjenne etter hva vi egentlig vil). Eller han drøfter hvordan vi mennesker skal makte å velge hvilke bekreftelser som skal bety noe for oss: Hvordan kan vi opprettholde våre egne standarder for hva som er viktig og bra her i livet, også når det går på tvers av hovedkulturens belønningssystemer (les: likes og retweets)?

Her viser han seg som en observant leser som evner å trekke veksler på andres innsikt. Han tar sine egne refleksjoner til et nytt og spennende nivå, nettopp fordi han leser så godt.

Spikeren på hodet

Essayet «Øret mot verden» er samlingens beste, det handler om Buenes lytting. Dette essayet viser at Buene kan mer enn å sture seg tilbake til en førteknologisk tid: Han evner å etablere en slags lyttingens livsmodus midt i den høyteknologiske verdenen han forakter. I dette essayet møter vi en overskuddsforfatter i fri flyt, en som beveger seg fjærlett mellom barndoms- og voksenerfaringer, mellom reiser til ulike steder, en forfatter som evner å reflektere og sortere sine inntrykk slik at de kan gi meg, leseren, innsikt i de tankene han vil jeg skal tenke. I dette essayet behersker han også noe av det vanskeligste som finnes for et skrivende menneske, å skrive om musikk.

Senere i samlingen finner han ikke denne evnen igjen – det blir for internt, for knyttet til hans egne opplevelser - men i «Øret mot verden», treffer han spikeren på hodet. Gjennom sin inngående kjennskap til musikk, finner han her et rom eller en mulighetsbetingelse der passiviteten, stillheten og den tomme tiden nettopp kan oppleves som privilegier og ikke kjedsomhet.

Høyintellektuelt tårn

Da får jeg heller leve med det jeg opplever som hans velformulerte sutring over den manglende anerkjennelsen av eksperimentell musikk. Jeg utholder også at han siterer fra egne romaner (et svært selvhøytidelig grep), og at han litt for mange ganger namedropper både filosofer og kunstnere med den konsekvens at jeg føler meg hensatt til en scene i filmen Oslo, 31. August.

Buene skal passe seg så han ikke skriver for flinkt. Han er en privilegert person som har tid til å skrive og lese, tid til å komponere, tid til å lete etter sin tomme tid. Velsignet være ham. Men han burde ha problematisert sitt eget ståsted. Han har en tendens til å skrive seg opp i et høyintellektuelt tårn der jeg som leser får en snikende følelse av en forfatter som vil vise fram hvor mye han har konsumert og forstått. Jeg sier ikke at Buene faktisk er slik, men tekstene hans åpner for slike spekulasjoner. Disse partiene kommuniserer dårlig.

For hodet

Dette er en samling skrevet for hodet vårt, ikke kroppen og følelsene. Samlingen har en teoritung slagside, en voyeur–aktig og akademisk tone. Det oppleves derfor litt som å finne den berømte prikken over i-en når Buene bruker det siste essayet til å fortelle oss om da han prøvespilte i nettopp Oslo, 31. August. Filmen som lar overfladisk intellektualisme møte den skamferte kroppen til den rusavhengige karakteren Anders, spilt av Anders Lie Danielsen. Hva dette siste essayet gjør i samlingen er vanskelig å forstå.

---

Bok: Sakprosa

• Eivind Buene
• Nye privilegier. Essay om oppmerksomhet
• Cappelen Damm

---