Familiekrise i storpolitisk ramme

Det striregner i Benedicte Meyer Kronebergs nye roman. Det flommende vannet stikker kjepper i menneskenes hverdagshjul når kollektivtrafikken får problemer. Samtidig er det påtrengende regnet et tydelig bilde på det villere klimakriseværet som kanskje mer og mer legger premisser for oss mennesker.

Familie og samfunn

I Ikke bli borte veves en kjernefamilies liv sammen med samfunnets. Når denne familien opplever ei krise, trekker fortelleren også inn de krisene og utfordringene som preger samfunnet vårt av i dag: Terrortrusler, flyktningestrømmer, Brexit–forhandlinger, i tillegg til den nevnte klimakrisa.

Vibeke har sammen med mannen Torbjørn og barna Ella og Leo nylig flytta til den engelske hovedstaden. Vibeke forsker på personlighetsforstyrrelser, Torbjørn jobber på ambassaden. Dagen vi følger familien begynner som alle andre dager, men den blir alt annet enn vanlig. Ella dukker ikke opp etter skolens lunsjpause, og gradvis setter panikken inn: Hvor kan hun ha blitt av i denne storbyens mylder?

At Kroneberg har valgt London, en av verdens viktigste sentre for både politikk og kultur, som scene for denne forsvinninga, tydeliggjør det jeg oppfatter som romanens prosjekt: Å sette det ordinære livet til enkeltpersoner i sammenheng med de store, samfunnsmessige diskusjonene og forandringene.

Forsvinning

Når 13 år gamle Ella forsvinner, veit foreldrene først ikke om det er grunn til bekymring eller bare er snakk om skulking. For Vibeke fører dette med seg en strøm av selvklandring. Ella var utsatt for mobbing hjemme i Norge, og nå frykter Vibeke at hun som mor ikke har gjort nok for dattera. Gjennom tilbakeblikk skriver Kroneberg fram familiens liv fram mot oppbruddet, samtidig som Vibeke leiter fortvila gjennom et regntungt London. Til slutt når romanen fram til endepunktet den hikster etter: et svar på om Ella er å finne eller ikke.

For en lite spenningsorientert leser blir dette jaget i overkant styrende for romanen. Kanskje særlig fordi det gjør fortellingas form ganske repeterende, både på setning og scene–nivå: Kan Ella være på dette stedet? Ville dette ha skjedd dersom de heller hadde gjort sånn og sånn? Selv om Kroneberg lar Vibeke ta opptil flere irrasjonelle valg i situasjonens fortvilelse, forsvinner ikke dette preget.

Politisk kunst?

Da setter jeg større pris på å lese Vibekes refleksjoner om samfunn og kunst. Før dattera forsvinner, besøker Vibeke ei kunstutstilling i lunsjpausen. Utstillinga er tydelig politisk: Hun betrakter et vevd kart over den italienske øya Lampedusa, som de siste årene har vært i fokus på grunn av flyktningekrisa. Etterpå hører hun kunstneren reflektere rundt sin egen rolle: «Jeg kan jo ikke skille mellom meg selv som kunster og meg selv som menneske. Politikk er jo ikke noe adskilt fra menneskene, vi kan ikke unnslippe det politiske.»

Kunstneren våger ikke å påstå at kunsten kan forandre verden, men håper allikevel at det hun sier kan bli del av en større samtale, og slik kunne ha ei innvirkning. Dette håpet opplever jeg at Kronebergs roman deler. Men Ikke bli borte postulerer sammenhenger heller enn å utforske dem. Slik blir det politiske til en viss grad stående utafor forsvinningsplotet, som et skall.

Manglende ettertrykk

Kronebergs bok har en jevn og trygg driv. Historia er troverdig og Vibekes vedvarende grubling over hva som er til Ellas beste, er skrevet med et godt blikk på den ansvarsbyrden alle foreldre bærer. Men, som tittelen Ikke bli borte kunne vært mer spenstig, så også med romanen. For etter endt lesning, når spenninga er løst opp, merker jeg at romanens ettertrykk uteblir.