Etter Hilma af Klint må alt skrives om

Denne artikkelen stod opprinnelig på trykk i Vårt Lands papiravis 14.05.2013, da utstillingen med Hilma af Klints bilder stod oppe på Moderna Museet i Stockholm. Nå vises bildene på Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden.

Den svenske kunstneren Hilma af Klints (1862-1944) saftiggrønne landskaper er godt kjent. En fornemmer fuktigheten i luften. Men færre hadde tenkt tanken om hennes abstrakte bilder til bunns, før den store mønstringen på Moderna Museet våren for to år siden. Nå er utstillingen kommet til Norge og Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden. Det oppsiktsvekkende er ikke at Hilma af Klint malte abstrakt, men at hun malte abstrakt allerede i 1906 - flere år før den mannlige seierskvartetten Kandinskij, Malevitsj, Picaba og Mondrian malte sine, som regnes som det abstrakte maleriets fødsel i den vestlige verden. Nå er det liv og røre.

I forbindelse med den store utstillingen Å finne opp det abstrakte: 1920 - 1925 ved New Yorks Museum of Modern Art, MoMa, sier den markante kunsthistorikeren Julia Voss til Wall Street Journal at kunsthistorien må skrives om. Hilma af Klint var først.

LES OGSÅ: Hannah Ryggen vevde seg ut av raseriet – gang på gang

Beskyttet bildene

Hva er det som skjer, hvorfor var det ikke kjent? Hilma af Klint beskyttet bildene sine mot «inntrengere». Hun var kvinne i en tid hvor man burde være mann for å telle, hun viste ikke bildene sine for menn - hun vegret seg for å bedømmes av menn. Hun arbeidet bare blant kvinner, og ville tolkes av kvinner. Før hun døde i 1944 bestemte hun at bildene ikke skulle vises før 20 år etter hennes død.

Hun hadde allerede som 17-åring nær kontakt med spiritistiske miljøer og interesserte seg sterkt for åndelige bevegelser i det hele tatt. Maleriene, mente hun, var en del av denne sammenhengen, en manifestering av esoteriske erfaringer. Dette mente hun folk - og særlig kunstmiljøene - ikke var modne for, selv så sent som i 1944. Derfor karantenen.

I dag ser det annerledes ut for disse bildene som beskrives på denne måten: «De gir innsikt i eksistensens forskjellige dimensjoner, hvor mikrokosmos og makrokosmos speiler hverandre. Fra små celler til stjernetåker».

LES OGSÅ: Det er byer og det er byer – og så er det Roma

Åndelig dimensjon

«Hilma af Klints arbeider bygger på at tilværelsen har en åndelig dimensjon, en dimensjon som i stor utstrekning var blitt marginalisert i en stadig mer materialistisk verden», skriver Iris Müller-Westermann i den fyldige katalogen som følger utstillingen: «For henne dreide det seg om å synliggjøre sammenhenger «bortenfor» det øyet kan oppfatte.

Hilma af Klint var av den oppfatning at at hun, når hun malte, sto i forbindelse med høyere bevisstheter som talte og formidlet budskap gjennom henne. Hennes bildeverden med en rikdom av symboler og ofte med bokstaver og ord, ble utviklet fra en innledningsvis organisk til en mer geometrisk abstrakt kunst, der figurative elementer også forekommer. Verkene er overraskende- radikale, de preges av sterke farger og utmerker seg gjennom sikre bildekomposisjoner», skriver hun.

Visjonære malere

Hun var åpen «automatskrift» - det at pennen eller penselen skriver en tekst mens maleren er i transe eller en transelignende tilstand - lenge før surrealistene var på banen.

Det hadde vært sterkt visjonære malere før, det er nok å nevne William Blake (1757-1857) og hans heftige, drømmeaktige gudsvisjoner. Et godt stykke tid etter Hilma af Klint malte den ukrainske kunstneren Sonja Delaunay (1885-1979) sine beslektede bilder og abstrakte, auralignende formasjoner, som føyde seg inn som en naturlig del av det moderne maleriet. Sett i ettertid er det også grunn til å nevne Frida Kahlos (1907-1954) sene bilder hvor hun i sin intense, fysiske smerte knytter seg til «andre» sfærer og «virkeligere» dimensjoner i tilværelsen.

LES OGSÅ: Taxfree-avdelinga på danskebåten gjorde Leif Magne Helgesen til prest

Malt mot fremtiden

Den som betrakter Hilma af Klints bilder, slås av en frimodig inderlighet, som knapt finnes i den modernismen hun nå sammenlignes med. Formene er komplekse og foregriper langt senere kunstformer. At de er malt mot fremtiden og ikke forstått i samtiden forklarer vel egentlig følelsen av at bildene kunne vært malt i dag.