Hun vevde verden

Hun er den største «på norsk», Hannah Ryggen som skiller seg fra alle andre – hennes motiver, teknikker, innfallsvinkler og temperatur. Fra i dag av viser Nasjonalmuseet rundt 50 av hennes 100 arbeider, utstillingen henger for våken beskuelse til i oktober.

Vegg i katedralen

Og uansett hennes legning som antifascist, antimilitarist, feminist og humanist, skal også veven betraktes som det den er, sprell levende med figurer i ydmyke og ydmykende posisjoner, ledige og mer stiliserte bevegelser, det er som veggen i en gotisk katedral hvor det hellige og det djevelske opptrer på samme arena, djevlene stikker fram der en minst aner, i vante skikkelser og som gnomer.

Alt bunner i et trygt håndverk, som – som i katedralene – hviler i en rastløs skjønnhet. De klare og likevel elastiske formene «binder» opprøret så det ikke blir rop, bare, men bevegelser som står på det intenst, menneskelige sin side.

Naturens farger

Hannah Ryggen var svensk, men holdt størstedelen av sitt liv hus – sammen med mannen, den danske maleren Hans Ryggen og datteren Mona - på et lite småbruk på Ørland. Her sto pissebøtta utenfor inngangen, alle måtte levere sitt for at hun skulle få den blåfargen hun trengte – det må vel gå an å kalle det potteblått.

LES OGSÅ: Et Roma der kirke- og kunsthistorie går hånd i hånd

Hun lot i det hele tatt naturen farge trådene, naturfarger. Hun vevde ikke slik andre vevde, hun brukte ikke mønster – men, etter å ha gått med motivet vel og lenge, satte hun i gang fra den ene siden og vevde seg mot den andre. Motivene kom ofte tidlig om morgenen, mens hun lå i sengen. Slik var det.

Hun hadde full kontroll, men i den orden – først motivet, så søkte hun motstanden. Underveis trer de sprell levende figurene hennes frem, og de fineste ornamentene rundt, plantefarget.

Lærte av kopterne

Hun hadde lært det hos de gamle kopterne, sa hun. Det fantes – for henne – ikke noe vakrere enn koptisk vev. Hun så én gang en utstilling i Stockholm med tepper egyptiske barn hadde vevd, de vevde også uten mønster, de vevde som henne. Det var liksom bilder som bare lå der og ventet på å bli vevd. Hun opplevde det sånn.

Alt dette ser vi på utstillingen – en kunst med helbredende kraft, kunsten som et «middel» til å gjøre oss følsomme for verden, mer vare for menneskene rundt oss. Denne ekstreme sansingen (omgjort i sårt velordnede tråder) er et av de stedene vi kan oppleve frihet i nærheten av det som betyr noe for oss, stedet mellom fornuft og sanselighet: Hannah Ryggens sted.

LES MIN TRO MED SVALBARD-PRESTEN: Fant sin yrkesvei via taxfree-en på danskebåten

Nasjonalmuseet, nå, er ingen arena for løpende debattinnlegg - heller én ømhet for meningsutveksling. Det er den store kunstens vesen, det er der – blant annet – den gode og dårlige skiller lag.

Den «lokale» synderinnen

Urett i alle hjørner fikk gjennomgå. Først av de betydelige verkene, var Synderinnen – det har mye til felles med en gammel gobeleng, figurer på rekke og rad. Men der skilles vegene.

Hun er sint på «kirken», «prestene» og de skriftlærde, som dømmer den ulykkelige, synderinnen. Hun drar temaet inn i sin egen tids debatt om kvinner i kirken og andre steder, urett som begås i kirkens navn. Hun tar det helt ut, det er en påfallende likhet mellom karen i mitra og bispekåpe, og Trondheimsbiskopen Arne Fjellbu.

Midt blant dem står Jesus og tar imot kvinnen, hun som gjemmer ansiktet i hendene. Fra venstre toger skriftlærde og fariseere inn, de skyver henne foran seg, til høyre går de selvrettferdige bort og ut av veven. Hele historien i tre «tablåer», hun får sagt hva hun vil.

Etter teppet, fortalte hun senere, var hele hatet ute.

Petter på tur

Petter Dass, Helgelandpresten, kom bedre ut – «hyrden» med Guds lam på armen. Hun hadde fått et teppe av en gammel Ørlands-fisker, det delte hun i to: Det ene brukte hun for å «tegne» skoddehavet Petter prest – ifølge den glade myten – måtte krysse da han i rittet med djevelen suste av gårde til København for å stå til rette for rykter som sev rundt i menighetskrokene hjemme.

LES OGSÅ: Lager kunst av et truet paradis

Han suser gjennom luften med trompet for munnen, symbolet for dikterkunsten. En ekte Nordlands trompet. På den andre siden – til høyre – gjør kongen seg klar for besøk med rose i hånden, tilforlatelig, i knebukser og norske Selbu-strømper. Hun forteller det rett inn i oss, myten og meningen.

Langsom kunst

Det skal sies, teppene er usedvanlig vakkert og markant presentert i en utstillingsdesign som gir verkene stemme, ingen påfunn og fikse ideer (som så ofte ellers, for tiden). Teppene er løftet og puster fritt. Signert:

Hvorfor Hannah Ryggen valgte en så langsom kunstart for å veve verden med sånn ild, er saktens en gåte. Men hun trengte motstanden – for å få sagt det som kunst, ikke rå tverrved.