Gravalvorlig galgenhumor

Zelda (Ruth Geller) er straks 90 og snakker ofte med Gud i telefonen, selv om det er ingen som tror på henne når hun forteller det. Men Gud ringer faktisk til henne og proklamerer med mektig røst at hun må holde ut behandlingen litt lenger, for selv om hun er garantert inngang til himmelriket, er det ikke ledig plass til henne akkurat for ­øyeblikket.

Når Zelda ringer ham opp igjen, forteller en kvinnestemme at Gud ikke er tilgjengelig fordi han er på do.

Sånn starter Avskjedsfesten, som er noe så paradoksalt som en feelgoodfilm om aktiv dødshjelp.

Barmhjertighetsdrap

Gud er egentlig den Reodor Felgen-­aktige oppfinneren Yehezkel (Ze’ev Revach), som bor på samme­ eldresenter som Zelda, og har laget en maskin som gir stemmen hans en overjordisk klang. På dette senteret, som ligger i Jerusalem, bor også Yana (Aliza Rosen), som er gift med Max, som ligger for døden. ­Ektemannen orker ikke mer, og ber kona om hjelp til å avslutte livet, og Yana starter jakten på noen som kan hjelpe henne med å utføre et barmhjertighetsdrap.

Doktor Daniel (Ilan Dar) er ­villig. Han har gjort det mange ganger før, og døden inntreffer fort og smertefritt etter at han har satt sin giftinjeksjon, beroliger han. Daniel blir derimot litt mer skeptisk når han finner ut at Max er Yanas ektemann. Som pensjonert veterinær er han jo mest vant til å avlive hunder. Men siden han har tilgang på 
den dødelige giften, så hvorfor ikke hjelpe en gammel venn 
som uansett snart kommer til å dø?

Yehezkel sier seg villig til å konstruere en maskin som gjør at Max kan sette injeksjonen 
på seg selv. Dermed er det ­ingen som kan arresteres for å ha tatt livet av noen. Gjengen allierer seg i tillegg med den tidligere politimannen Raffi (Raffi Tavor), som skal hjelpe dem med å skjule sporene hvis det skulle bli en etterforskning.

Tung og lett

Avskjedsfesten har samme rytme som en vals – tung, lett, lett – men snubler noen ganger litt i trinnene. Filmen tar til tider lett på den tunge tematikken, at den handler om en gruppe mennesker som leker Gud, uten at noen av dem egentlig går inn i de store, etiske­ dilemmaene som oppstår når de faktisk sitter med andres liv i hendene sine.

Samtidig er det mye å humre­ av i Avskjedsfesten, som nakne­ homser som bokstavelig talt gjemmer seg i skapet.

Livsglede

Når Max er begravet, begynner flere interesserte­ å melde seg. Han viser seg å ikke være den eneste som vil bli hjulpet over på den andre siden. 
Men hvilken rett har vennegjengen til å bestemme over liv og død?

Samtidig har Yehezkels kone Levana (Levana Finkelstein) blitt dement og merker at hun både blir en belastning for ektemannen og er i ferd med å miste seg selv. Hun og mannen besøker et pleiehjem der alle pasientene sitter i hvite skjorter og stirrer tomt ut i luften. Kontrasten til ­eldresenteret der de bor nå, med svømmebasseng, felles­aktiviteter og egen leilighet, er stor. Er det ikke på tide at hun også forlater denne verden?

Filmen handler kanskje ­aller mest om livsglede, og om mennesker som har hatt alle rettig­heter i livet, og derfor ikke skjønner­ hvorfor de ikke skal ha det samme når de nærmer seg døden. Menneskene vi møter i filmen jakter på en verdig død, på samme måte som de alltid 
har jaktet på et verdig liv. Og 
vennegjengen drives først og fremst av en sterk empati for mennesker som befinner seg i en situasjon de når som helst kan havne i selv.

Bismak

Likevel er Avskjedsfesten en feelgoodfilm med ­bismak. For skal du egentlig få en god følelse i magen av å se en film der en vennegjeng hjelper andre mennesker å dø? Filmen er en mørk fortelling i en lys innpakning. Men kanskje er det akkurat det vi trenger for å skjønne ­alvoret.