Erindringer om øyeblikket

Programtittelen kunne vært «Hva er et menneske», men det var «I slavehandelens spor - kolonitidens elendighet og dagens kjøp og salg av kvinnekroppen». Egentlig er det vel det samme. Enhver festival har sitt motto for tiden, vennlige slagord, ofte, som salgsfremmende plakater. Årets kirkemusikkfestival i hovedstaden seilte under ærlig flagg og bygde opp etikk og estetikk rundt «slaveri», rent konkret: Händels overveldende oratorium Israel i Egypt, for eksempel, og Jordi Savals utforsking i sporene etter slavehandelen, som mer nøytral musikk sirklet rundt og ble en del av. Den «store» musikken ligger nær smerten og dermed også gjenkjennelsen. Men påfallende mye ender som lys. Som André Campras ikke-insisterende dødsmesse (rekviem) i Oslo domkirke søndag kveld.

Anslag mot vaner

Det var en formidabel helg. Ensemblet Les Talens Lyriques og koret Chæur de Chambre de Namur gjorde to av den franske barokkens mer eller mindre skjulte skatter levende: operakomponisten Campras milde Rekviem og Rameaus In convertendo (Da Herren vendte Sions skjebne, var det som en drøm). Et anslag mot vår verdens vaner å betrakte det som ikke kan begrepliggjøres, som ikke-viten. Tolkninger på dette nivået trenger innenfor kunnskapen, den fullkomne og nådig smittende musikalske utlegningen gjorde at mange nok satt med et smil om munnen, rekviem eller ikke. Det som var, var bare.

LES MER: Hva skal til for at en messe er en messe?

Tåre over øyekanten

Hvis NAV var våkent, burde de anbefalt tvangsinnlegging på konserten med Staats- und Domchor Berlin og Lautten Compagney lørdag ettermiddag. Jeg har hørt mange guttekor, Keutzchor Dresden og thomanerne i Leipzig, engelske, tyske, franske – men maken har jeg ikke hørt: Ånd og sikkerhet, knivskarpe intonasjoner, uanstrengt omgang med tette som åpne harmonier, tonenes alvor og smil, en tilforlatelig sans for poengtert dynamikk som vokser ut av intet, listen er veldig lang. Kai-Uwe Jirka «kjente» fram de tørre notene gjorde dem til fargebalansert blomstereng. Da koret kvitterte ut applausen med en høyreist tolkning av Kringsatt av fiender, gå inn i din tid – ikke agiterende, taktfast, som vi gjerne hører den, traff det naturligvis rett i den norske ryggmargen. Jeg hadde nær sagt, rekk handa i været, den som ikke slapp en tåre over øyekanten. Hvis ordene fred i verden har en mening, var det dette. Koret står i 800-år gammel tradisjon, det er ikke så uvanlig i Tyskland. Og de har vært her før, i 1917!

Stort i lite

Og så fantes også det store i det «lille» i helga, den verdensberømte danske akkordeonisten Andreas Borregaards urframførelse av Bent Sørensens Disappearence for trekkspill. Gamle Aker kirke har huset «urframførelser» før: Hva tenkte Sigurd Jorsalfar opp bakkene mot kirken da han kom hjem fra korstog i 1111, 21 år gammel? Bent Sørensens verker er av organisk sort – et tre står tilsynelatende stille, mens inni yrer det av liv. Slik med Disappearence, som består av skinnende, små toneflater, som bygger og faller, tar i mot og slipper løs, speiler og blir speilet. Denne musikken har uendelig god tid. Og det er noe med akkordeonet, slik Borregaard håndterer det – det høres ut som tonene kommer langt borte fra. Som Sørensens.

Noe helt annet

Temaet «slave» er isfylt farvann – det knuses forte av sentimentalitet og fortvilelse uten håp, mens oppdraget er å få små toner til å løpe mot «frihet». Om fred og forsoning er et poeng her, var det oppmuntringen denne uka med topp, internasjonal kirkemusikk. Vi går ut av festivalen, ikke med drømmer om den store åpenbaringen, men i en slags erindring av øyeblikket da en velkjent verden løfter en flik for noe helt annet.