Musikk

En skridende katedral

Mange skjelv tærer uregjerlig på sinnets helbred for tiden - men er «skjelvet» kontrollert, kan det gå riktig greit. Som i Oslo domkirke onsdag kveld.

Det var sånn: Det engelske eliteensemblet Gothic Voices og Oslo Domkor sto sammen om å framføre den franske renessansekomponisten Antoine Brumels (1460 – 1512) messe Etecceterrae motus – «jordskjelvmesse», en kraftfull utfordring. Brumel var stor og markant i sin tid, nå huskes han stort sett for denne messen – sjeldent fremført, den også, siden den er tolvstemmig og byr på utfordringer av tåspisskarakter. Brumel var inspirert av teksten i den gregorianske antifonen som messen er skrevet over: «Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, alleluia». Koret sang messeleddene, Gothic Voices bant det sømløst sammen med kontrollert gregoriansk ro, det kan også kjennes som flammer.

Vi tar feil

Brumel, en «sekunda» renessansekomponist – er ikke renessansepolyfoniens renslighet og sirlige kromspring vanskelig nok, om vi ikke skal ta fram en som allerede har tapt i kampen om oppmerksomheten? Der tar vi feil. Antoine Brumel kan ha vært gjemt fordi han ikke passet inn i musikkhistorikernes ubendige trang til å betrakte på langs, ikke på tvers – det som ikke bygger på det forrige, er ugreit. Ikke sånn at musikkhistorien må skrives om, Brumel har vært med hele tiden – takket være Etecceterrae motus og noen få motetter. Men vi fikk oss nok en overraskelse, en oppdatering, denne onsdagskvelden.

Islamsk kunst

Det var «annerledes» renessanse – en eksperimentlyst, noe konstant bølgende, nesten moderne minimalistisk og bølgende i stadige gjentakelser, figurer som er lette å fange, lette å huske. Noen ganger så treffende at en dro på smilebåndene, det var neppe meningen. Og så var det gjenkjennelig og i tradisjonen likevel, det forholdt seg bare annerledes til dette tonelivet. Om vi strekker det langt og spekulativt, kunne det minne om strukturene i islamsk kunst – en nærmest abstrakt design, noe utrettelig oppfinnsomt som intensiveres ved små antydninger. Motsatt av det «fete» vi gjerne foretrekker.

MER FRA KIRKEMUSIKKFESTIVALEN: Senke fortvilelse og kjenne at det letter

Fare for grøt

I en frodig hage av Europas fremste renessanseensembler, er Gothic Voices kjent for sin direkte, litt «rå», poengterte stil – likevel er «berøringen» med tonene lett, dynamisk er det elendig ord, men likevel. Slik også torsdag – klosterlivets enkelhet mot den ytre hverdagens motstand. Oslo Domkor sto et sterkt løp, den mangestemmige korsatsen Brumel holder seg med for å dekorere sine kolossale søyler, krever smidighet og tydelige aksenter – det er full fart, og fare for grøt. Det ble det ikke, det var imponerende. Kompleksiteten ble enkelte steder i tyngste laget for å sikre klare og klangfulle intonasjoner, det fløt også til tider. Jeg hadde nær sagt, det skulle bare mangle, det er urettferdig å bli stilt skolerett for Gothic Voices makeløst strukturerte klarhet. Domkorets styrke er «farge» og intensitet, det holdt til Brumel – dirigenten Vivianne Sydnes sørget for det, helhetlig gjennomført.

Vitenskap og Gud

Hva sier den «gamle» renessansen oss i dag – tiden for gjenfødelse (renaissance), en slags overgang fra naturlig innpodet tro på Gud som en del av tilværelsen, til troen på at mennesket kunne ordne opp selv? Det handlet om her og nå. Man tenkte – bare man utforsket det gamle nok, fant man tilbake til det som bare var kjent av Gud og guder. Mennesket i sentrum. Denne pendelen har gått fram og tilbake de siste de 500 årene som har gått. I dag er «gjenfødelsen» kanskje at vi ikke ser noen motsetning mellom det ene og det andre, vitenskap og gudstro. Men renessansen var en start. Musikken også.

Mildt og mektig

Ut av dette vokste altså tonene onsdag. Og vi fikk klanglig bevis på spennet gjennom urframførelsen av et verk av den norsk/engelske komponisten, Andrew Smith, som hadde skrevet en mild og mektig avslutning «inn» i Brumels messe, et «svar» fra tiden. Slik var kvelden som en langsomt skridende katedral gjennom tidene, om en kjøper det bildet.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Musikk