En hemmelig venn til trøst

«I’m Nobody! Who are you? / Are you – Nobody – too? / Then there’s a pair of us!»

Slik åpner Emily Dickinsons ikoniske dikt. ­Ensomheten har ført til mye god litteratur og poesi.

Sammenbruddet og døden har vært ledende tema i Anne Helene Guddals tidligere diktsamlinger. I hennes femte bok og tredje diktsamling Min imaginære venn kretser korte, konsise dikt om ensomheten. Første del av årets bok introduserer jeg-fortellerens innbilte sidekick. Her i et av de innledende diktene:

Da jeg vokste opp

trivdes min imaginære venn i mitt selskap

uten å måtte overtales eller bestikkes

og jeg trodde det skulle være sånn resten av livet

hvis jeg bare husket å være takknemlig

og ikke stilte noen krav

Om å holde ut

Den litt kjølige benevnelsen «Min imaginære venn» går igjen i hver av tekstene i bokas første del. Denne gjentakelsen skaper en litt underlig, men fin rytme gjennom diktene. Den innbilte vennen vokser, eldes, trer frem i forskjellige former, forsvinner, spaltes, ­erstattes. Der Anne Helene Guddals debut­samling Også det uforsonlige finnes er skrevet tett mot en sjelelig krisetilstand, er Min imaginære venn en samling om å holde ut i et lengre løp, med melankolien, savnet og sorgen ­gjennom livet. En av mine favoritter fra boka går slik:

Jeg tenker raskere og raskere

jeg skal ingen steder

jeg skal bli en sirkel

for meg og min imaginære venn

Trist og fandenivoldsk

Diktet er for meg et ­eksempel på den forbilledlige koblingen mellom­ det visuelle og abstrakte i samlinga. Det kanskje mest imponerende i Guddals dikt er hvor enkelt hun greier å skrive frem komplekse og vanskelige sinnstilstander, og artikulere dem med stadig nye grep. Diktene kan gjerne virke korte, men ikke knappe. Variasjonsrikdommen i dem gjør at denne lille boken bevarer dynamikken hele veien til endt lesning. I Guddals dikt kan et nesten skjellsettende trist dikt avløses av et fandenivoldsk og humoristisk ett. Denne friksjonen mellom språklige nivåer og stil­messig temperament, gjør at diktene lever, selv om de er skrevet innenfor en liten tematisk flate.

Mellom det vakre og det vemodige

I bokens andre del legger dikteren sin imaginære venn bak seg. Del to bryter også tydelig med første, vellykket etter min mening. Den imaginære vennen gir, selv som innbilning, en slags trygg tosomhet. I diktene i andre del står dikter-jeg-et mer forsvarsløst i møte med verden og landskapet rundt seg. Som i dette enkle, intrikate, fantastiske diktet:

Båten sleit seg

og dreiv ut på fjorden

med bare meg om bord

årene lå igjen på land

neste dag kom uværet

i virkeligheten

Måten hele diktpassasjen i andre og siste del av boka bryter med den første, gjør at det føles litt som om en fortøyning har løsnet. Diktene drifter gjennom et landskap med flomramma elver, svarte innsjøer, dyreknokler, gjedder og fluer. Tilbake står naturnære refleksjoner med et spenn mellom det vakre og det vemodige. Som det heter seg avslutningsvis i boken:

Taklampa holder på lyset

lenge etter at jeg har slukket den

kjølig og søvnløs

som en fullmåne

Lett om tungt

Den eminente debutboka, diktsamlingen Også det uforsonlige finnes, står fortsatt for denne leser som forfatterens sterkeste enkeltutgivelse. Min imaginære venn er en ­mindre akutt, men elegant mollstemt refleksjon over ensomheten, savnet og melankolien. Som helhet fremstår det som en usedvanlig, i positiv forstand, lett bok om et tungt tema.