En fortapt sjel fra det forrige århundre

Anmeldt av Ulla Svalheim

Om Thomas Merton blir det sagt at han representerte «den fortapte sjel» i det forrige århundret. Inntil han blei munk i trappistordenen, den katolske kirkas strengeste orden, levde han, ifølge han selv, et omflakkende, men søkende liv: Lenge var han ateist, lenge satte han friheta si først, men så blei han dratt mot troa, valgte å la seg døpe, og ville stadig lenger inn mot troas kjerne, mot Gud.

Når jeg har hørt eller lest om Merton (1915–1968) tidligere, har han vekka interesse: For som munk trakk han seg ikke bare tilbake, men han engasjerte seg i borgerrettsbevegelsen og motstanden mot Vietnam-krigen. Han var opptatt av østlig mystikk, og dessuten – kanskje kroneksemplet på at han var ikke var noe mer opphøyd enn et menneske – lot han seg lenge engasjere av en forelskelse mens han var munk, før han til slutt la lokk over den.

Moralsk klatretur

Jeg har sett ham for meg som en klok mann, fordi han kjente til livets kontraster. Fortsatt tror jeg at han kan ha vært denne kloke mannen. Men etter å ha lest meg gjennom selvbiografien hans, Fjellet med de syv trinn, nylig oversatt til norsk av Jeanne Wreden, tenker jeg at det som muligens traff folk med befrielse før – boka blei en bestselger da den kom i 1948 – for meg nå oppleves mer stivt enn livfullt. Og det som stiver opp, er moralen.

Denne moralen synes bare i metaforen Merton bygger boka over: en klatretur oppover et bratt fjell, hvor toppen er nådd idet han endelig når fram til klosterlivet. Alt han legger bak seg i høydemeter, lander dermed i fordømmelsen:

«Jeg innbilte meg at jeg var fri. Og det tok meg fem-seks år å erkjenne hva det var for et forferdelig fangenskap jeg hadde forvillet meg inn i. (…) Det var ingen rom for Gud i dette tomme templet fullt av støv og skitt, som jeg fra nå av skulle vokte så nidkjært mot enhver uvedkommende inntrenger slik at jeg kunne hengi meg til dyrkingen av min egen stupide vilje. Og slik ble jeg en ekte sønn av det 20. århundre.»

Heller enn å virke oppkvikkende fordi dette bryter med det som formidles av (den norske) kirka i dag, blir jeg smått svett av de klare kategorienes tale, hvor det gode og det onde synes i overkant tydelig ordna. Og ikke minst: Hvor enkeltmenneskets liv blir gjort til gjenstand for et stort frelsesdrama, episk spunnet ut så assosiasjonene mine går til Ringenes herre, som blei utgitt ikke så mye seinere, i 1954-55. Begge kan sies å være modellert over formelen «den lange reisa hjem igjen». Men der Tolkiens fantasy-trilogi rommer omtrent alt det levendes overlevelse, er kampen hos Merton personlig. Sjutrinnsklatreturen framstår som ei reise for egen vinning, for egen frelse.

LES OGSÅ: Hans Fredrik Dahl gir ut tekster av broren som ble munk

Bomber og synder

På samme vis blir jeg kraftig forbausa når Merton sammenligner krigens vold med sine egne synder i styrkegrad:

«Jeg hadde sett mer enn nok av de ting, handlinger, lyster og begjær som skulle komme til å rettferdiggjøre og forårsake de millioner av bomber som en dag begynte å regne ned tonnevis over vår verden. Visste jeg at mine egne synder ville ha vært tilstrekkelig til å ødelegge både England og Tyskland? Den bomben er ennå ikke oppfunnet som er halvparten så kraftig som en dødssynd»

Denne privatiseringa av synden slår meg som ekstremt selvsentrert. Når bombene han sammenligner den halve dødssynden med, forårsaka så mye ruiner, så mye lidelse og død, hva er det han formidler da? Det er mulig at vi i dag kunne hatt godt av å fokusere mer på synden som en reell kraft i livet. Men Mertons variant opplever jeg som navlebeskuende, og dermed lite befriende.

Selvopptatt?

Mertons kall og klatring mot klosterlivet er prega av mye nøling og tvil. Kanskje er det dette som har berørt så mange? Gjennom den lange boka, opplever jeg imidlertid denne baskinga som vel selvopptatt.

På et vis er det klart: Dette er en selvbiografi, den vil nødvendigvis være selvopptatt fordi den skal være personlig. Men i generasjonene som finnes mellom Merton og meg, har det nok skjedd en hel del knytta til åpenhet om livets kontraster, og ikke minst i tankene om hva som er skikkelig og uskikkelig å gjøre. Absolutthetene og dogmene han passerer som milepæler underveis, opplever jeg som i overkant formynderske. Tilsvarende opplever jeg lyset han ser livet sitt i, som mer glatt enn klart. Og når Merton kjører på med å prise Guds storhet, blir jeg klar over at jeg selv blir mer berørt av det lille, det skjøre, av Guds hvisken i vinden.

Disse forskjellene gjør at jeg ikke klarer å humre av gjenkjennelse, sukke letta av befrielse, eller kjenne hjertet dunke av lengsel, som en eldre leser kanskje vil. Heller opplever jeg boka som en 600 siders lang (om)vei for å bli kjent med denne mannen som har betydd noe for så mange – og kanskje dermed også med hva som berørte, før.

For menigheta

Allikevel er det klart for meg: Merton kan skrive, og han kan tenke godt. Den som er interessert i ham, vil nok kose seg med selvbiografien hans. Og også jeg tar med meg flere gode innsikter fra boka hans. For eksempel denne, som jeg personlig (!) syntes var en fin påminnelse: «Men tross alt bryr Gud seg ikke om at bønnene våre inneholder egeninteresse. Han vil at de er der.»

LES OGSÅ: Thomas Sjödin: Å være sosial er å våge å være ukomfortabel

---

Bok: Selvbiografi

• Thomas Merton
• «Fjellet med de syv trinn»
• Oversatt av Jeanne Wreden
• St. Olav forlag, 2020
• 592 sider

---