Anmeldelser

Døden på Grand Hotel

En forfatter sjekker inn på Grand for å drikke seg i hjel. Resultatet er en trivelig film for hele familien.

Forfatteren Axel Farstad (Atle Antonsen) våkner på sykehuset. Legen forteller at han har skrumplever. Og om han ikke slutter å drikke, så har han kun to til fire måneder igjen å leve.

Forfatteren tenker seg om, tar en slur av lommelerka og sjekker inn på Grand Hotel for å drikke seg i hjel mens han skriver ferdig sin siste bok.

Ekkel type

I resepsjonen møter han tiåringen Noah. Han skulle egentlig vært på SFO, men fordi han blir mobbet venter han i resepsjonen mens mora hans jobber i resepsjonen. Det er en lite gunstig løsning. Noah har både ADHD og Tourettes, og er et uromoment i det ærverdige hotellet.

Axel Farstad er en uhyre selvopptatt og forfengelig forfatter. «Vet du ikke hvem jeg er?» spør han Noahs mamma når hun ikke kan gi ham tårnsuiten, fordi den er opptatt. Han fnyser av de som drikker vin av typen petit chablis, som han mener bare er bunnfall som snylter på chablis-navnet.

Norge er ikke en større kulturnasjon enn at vi kan more oss litt med å spekulere i hvilken forfatter rollefiguren er basert på. Han minner meg om et par-tre stykker.

Undergang

Atle Antonsen kan brukes til så mangt: Han har plystret med Oslofilharmonien og i vinter var han Papageno i Mozarts Tryllefløyten. Grand Hotel er hans første dramafilm. Likevel er forfatteren Axel Farstad en type rolle vi er vant til å se Antonsen i – blant annet i TV-serien Dag. Altså som en selvsikker men livstrett voksen mann. Oppgitt over omgivelsene og menneskene rundt seg. Skuffet over det livet har gitt ham, og av verdens evne til å innfri hans forventninger. Ingen fyller denne rollen på mer troverdig vis enn Atle Antonsen. Derfor ser vi ham i den gang på gang. Her i en mer ekstrem form enn før: Som forfatteren som lar alt håp fare og omfavner sin egen undergang.

Men vent litt! Var her ikke også en ti år gammel gutt som mangler en voksen mannsperson i livet sitt? Kanskje kan skjebnene deres veves sammen på en måte som er til nytte for dem begge? Joda, historiens brikker kan intuitivt legges sammen, som et enkelt puslespill. Men vennskapet som sakte og motvillig utvikler seg mellom de to er så fint skildret at det ikke gjør så mye at historien strengt tatt er fortalt noen ganger før. Gode fortellinger kommer ofte til oss igjen og igjen, i nye inkarnasjoner. Så mye tøys og moro er det ikke her, og filmen kunne nok hatt godt av noen flere komiske glimt.

LES OGSÅ: Atle Antonsen spiller karismatisk prest

Hotellfilm

Grand Hotel spiller også en viktig rolle. Ikke virkelighetens Grand, som kun makter å karre til seg en 29. plass på nettsiden Tripadvisors rangering av hoteller i Oslo. Men heller det mytiske Grand, som staslig og grandiost kikker ned mot oss som går forbi nedenfor. Filmen har i så måte noen fellestrekk med andre hotellfilmer, som Wes Andersons Grand Budapest Hotel og Hotel Chavalier, og av Sofia Coppola i Somewhere – som også lar ærverdige hoteller skape premisser og rammer for fortellingen.

Så hva er egentlig greia med gamle hoteller? De skaper verdige rammer om uverdige utskeielser. De er bygget for å huse akkurat det vi velger å fylle dem med. Her kan vi sulle inn tilværelsens rotløshet og forgjengelighet i luksuriøse rammer – så lenge pengene strekker til. Så ser de også bra ut på film.

LES OGSÅ: Ja, Atle Antonsen kan synge opera!

Bærer filmen

Regissør Arild Fröhlich har tidligere regissert Thomas Giertsens tv-serie Helt perfekt, og samarbeidet med Atle Antonsen om Pitbullterje og Doktor Proktor-filmene. Håkon Bøhmer gjør en god jobb i rollen som Noah, tiåringen med ADHD og Tourettes. Gjennom hele filmen kommer han med noen mjauende utbrudd, som følge av Tourettes-sykdommen. Resultatet kunne fort blitt lite troverdig, men det er det ikke.

Nå begynner det å bli en klisjé å skrive at en skuespiller bærer en film på sine skuldre, men nå er det engang slik at Antonsen gjør det. For samtidig som filmen er en feelgood-fortelling om et vennskap, ligger det et mørke i bunn: Om en mann som hever seg over menneskene rundt seg, støter fra seg de som er nær ham og som velger å omfavne sin egen undergang. En krevende rolle. Antonsen får det til å se lett ut. Skal tro hvorfor.

Les mer om mer disse temaene:

Sondre Bjørdal

Sondre Bjørdal

Sondre Bjørdal jobber i religionsavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser