Gitarist Chris Montague fra ­Gateshead i Nord-England ­albumdebuterer som bandleder under eget navn med Warmer Than Blood. Albumet gir seg ikke ut for å være the state of jazz i dag, men står for meg likevel som et aldri så lite forslag til hvordan jazz faktisk kan låte ny ut i 2020. Denne gitarplata­ høres nemlig i sum verken spesielt ­tradisjonalistisk eller modernistisk ut.

Elektrisk og trommeløst

Montague holdes gjerne fram som en av de mest spennende yngre jazzgitaristene om dagen. Han har etter hvert en temmelig lang merittliste, men mest kjent er han nok som del av bandet Troyka, der også organist Kit Downes var med. Downes har for øvrig gitt ut to helt eksepsjonelt flotte egne plater på ECM, spilt inn i ­diverse kirker i England og sterkt preget av kirkemusikktradisjon. Det er derfor hyggelig å se Downes’ navn også her. Den siste i troen er Downes kone, bassist Ruth Goller.

Nettopp Goller og hennes el-bass får en sentral rolle i å holde komposisjonene sammen, i og med at trioen, noe uvanlig, er helt trommeløs. Låtene er ofte preget av tonal kompleksitet. Dette­ er musikk med mye vinkler! Stemninger ser likevel ut til å være låtenes første­ mål, enda mer enn melodi er det. Disse stemningene kan være alt fra ­lyriske til opprevne eller urolige. Usedvanlig nydelige «Not My Usual Type» er en klassisk jazzgitar- og pianodialog, og et soleklart høydepunkt. Andre ganger høres Montague mer ut som en Robert Fripp, og albumet er i det hele tatt svært variert. Gitaristen kan spille proggete soloer (igjen: litt uvanlig uten trommer!), legge ut krafsende, tørre akkorder eller tøtsje nedpå med ­impresjonistiske, korte streker eller entre­ melodiske løp i blokk med ­pianist Downes. Variasjonen gir plata et sympatisk lekent, til og med upretensiøst uttrykk innimellom, men jeg får selv mest ut av alvoret.

Ute i felten

Gitaristen Jo David Meyer­ Lysne og bassisten Mats Eilertsen albumsamarbeider for andre gang med Kroksjø. 26 år gamle Meyer Lysne, med base i Bergen, er et navn som ganske­ sikkert er på vei opp i norsk jazzsammenheng, og Mats Eilertsen skriver vi jo allerede om mange ganger i året, ettersom det er frekvensen han gir ut flotte plater med (Det får man ikke gjort noe med!), nå sist samarbeidet med Trio Mediaeval på Memorabilia.Kroksjø har altså både dét til felles med Chris Montagues plate at sterke musiker­navn står bak, og at gitarister befinner seg i sentral posisjon. De to nordmennene lar derimot hovedinstrumentene sine i lange­ strekk hvile i kassene og skaper i stedet ambiente, ­vakre og fredfullt knirkende lydlandskaper med motiver og titler hentet fra lokalgeografi.

De gangene de to tar fram kasse­gitar og bass, slik som i «Snoenøya» og «Finna» oppstår gripende og rent ut flotte, og flott framførte, musikkstykker. Enda en gang kan man ­begynne å lure på hvor mye hjelp man egentlig finner i tidligere begreper som «eksperimentell musikk», eller «lett» og «vanskelig tilgjengelig musikk», for den saks skyld. Disse dirrende, tidløse komposisjonene kjennes ut som noe alle kunne like, som noe som kunne akkompagnere noe stort og ­nasjonalt, Norgesferien 2020 ­minutt-for-minutt, men i ­stedet finner man dem altså på en ganske­ smal nisjeutgivelse. Men verden er jo blitt rar nå, alt det fine befinner seg i nisjene snart uansett, er ikke det konklusjonen?