Bøker

Dikt for en ny tid

Sigmund Løvåsen befester den nye retningen i norsk litteratur.

For bare ti år siden ville knapt noen norsk forfatter skrevet om klimaforverringene eller forbrukssamfunnet, men om familie, parforhold og de kulturelle vaners tendenser.

Tidene har skiftet, og Sigmund Løvåsen er blant dem som vil gjøre seg gjeldende. Løvåsen er prisbelønnet for sin prosa, har utgitt skuespill og allerede rukket å virke som leder for Den norske Forfatterforening. Med øksene dei haustar inn er hans debut som poet.

Besjelet

Omgivelsene for diktsamlingen er et småbruk på Oppegård og områdene rundt kirken. Flere av diktene bygger på bibelske tekster, som rene omskrivninger; andre som allusjoner om Jesus, korset og et utvalg mytiske fugler. Litteraturhistorisk har Løvåsens dikt et klassisk opphav med bondesønnen Vergils Georgica. Men også i før-litterære former der naturen er besjelet og slik binder mennesket til seg, et natursyn blant annet de tyske romantikerne balet med. Den norske poeten har et tre som samtalepartner, ja, ikke bare det:

Stryke henne over den ru huda

Stryke over kjuker, lav og nøtter

Ein vårdag kle henne i grøn sommarkjole

Ein haustmorgon kle av henne bladverket

Sjå avkommet stige or nøtter, løfte seg frå marka

Organisk tenkemåte

Dette naturerotiske diktet, «Vere med eik», tilhører en organisk tenkemåte som skal vise seg å sette preg på diktboka. Eika fremstår nemlig som en likeverdig «naturperson» og dikt-jegets slektning, om vi forstår det i lys av naturforholdet. Treet blir menneskeliggjort, får uttrykke sitt eget «eg». Eika inngår også i korrespondanser med Fylkesmannen, forfattet med ironisk snert. Løvåsen tegner opp eiketrærnes mangetusenårige ferd over jordkloden og kan dermed inkludere en rekke historiske hendelser. Motivet utgjør samtidig et litterært grep som initierer språkforskjeller, det være seg mellom liten og stor, ovenfra og nedenfra, kravlende kryp og klatrende unger, grenfellesskap - og en uendelig langsom død. Med eika som ledefigur får også fuglene en viktig plass i diktene. Mot slutten av boka leser vi at tretten eiketrær danner lunden for poetens gravsted:

Eg skal bli oksetungekjuke, eg skal vere bæra på flogrogna, eg skal late

dvergspetten hakke i meg og snutebilla finne bu i meg. Eg er raudlista

lav og reir for kattugla, er treet som står der og fell og står der og fell

Gjensidig

Her er vi ved det som gjør Med øksene dei høstar inn til en oppsiktsvekkende diktdebut. Floskelen om «å bli ett med naturen» omdanner Løvåsen til en gjensidighetsrelasjon som ikke bare er romantisk og forskjønnende. Naturen har sin egen rett, og er ikke et definert objekt til utbytting. For eksempel kan han skrive om sønnen: «I mai forvilla våren seg inn i kroppen til sonen vår og tok bustad i blodet.» Det minner om «økopoeten» W.S. Merwins tidlige påpekning av slektskapet mellom havet og blodet vårt.

Det lokale og det globale

Økseboka til Løvåsen oppviser ikke bare et naturmangfold der det lokale og det globale veves i hverandre. Mangfoldet viser seg også tekstlig i et vekslende forløp med dikt, velfundert sakpoesi, små minnetaler, satiriske tekster, poetiske epistler og rene profet-dystopier:

Insekta forsvinn frå åkrane og inn i dei svangre kvinnene og gir fostera insekthud, flugeauge, edderkoppbein og sommarfuglvenger

Dei nyfødde vil likevel aldri kunne flyge

Omstendelig

Det lyriske «eg-et» utfolder seg i en maskulin poesi der hogst, ømhet og hjemmebrent blir innskrevet i diktenes persona. Øksene i tittelen viser seg å spire og bli til nye økser som døtrene kan høste. Forfar og formor er inkludert i den sosiale settingen.

På de første 35 sidene knaller Løvåsen til med usedvanlig gode dikt, før det mot midten hoper seg opp i en mer omstendelig språkføring, om enn med noen gode dikt innimellom. De siste sidene bringer muligens bud om jordnære kvaliteter, men ikke om de litterære.

Ny retning

Når dette likevel er en diktdebut å merke seg, skyldes det de mange utsøkte språkbildene og det viktige erkjennelsesarbeidet. Med øksene dei haustar inn befestes den nye retningen i norsk litteratur der blant annet forfattere som Sara Sølberg, Ingeborg Arvola, Maja Lunde, Carl Frode Tiller og Bjørn Vatne på ulikt vis beskriver en hardere virkelighet enn romsteringene fra tosomhet til ensomhet og tilbake igjen.

Større mål

I vår tid blir vi kanskje nødt til å snakke og skrive om menneskets artsensomhet gjennom klimaforverringene, for en stadig råere kapitalisme utrydder alt liv omkring oss. Nettopp da kan mennesker søke større mål enn de private, og kjempe for oppvåkning, og oppsøke gjensidig beskyttelse, for eksempel i et naturvennlig generasjonsfellesskap. Poeten Sigmund Løvåsen synes å ha oppdaget denne mulige verdenen fra sitt småbruk.

Les mer om mer disse temaene:

Freddy Fjellheim

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker