Diabolsk, med en strime av håp
Matias Faldbakkens mørke roman The Hills er bokhøstens store overraskelse. Menneskets vulgariteter konfronteres med barnets tillit i en tett og intens dødsdans.
Jeg visste Mathias Faldbakken kunne skildre det grenseløse og infame, men ikke at han hadde overskudd
til å hinte så stilig om lyset, skriver Eskil Skjeldal.
The Hills er en uvanlig sterk roman. Uvanlig fordi til Faldbakken å være, er romanen konservativ og stiv i formen. Dette er slett ikke ment negativt, han kler det. Romanen målbærer en håpløs lengsel tilbake til en tid som er gått tapt. En tid da man leste aviser på papiret, en tid uten skrikende sosiale medier. Lengselen til det gamle klassiske Europa, der dannede mennesker visste at rikdom og velstand krevde en sterk rygg og god karakter, bæres filmatisk fram i oversiktlige romansekvenser som mer ligner på Dostojevskijs romaner enn på de tidligere avantgardistiske og rabulistiske romanene fra Faldbakken: En scene settes, to eller flere fører dialog, en tredje lytter og tolker det han hører, som følges av en ny scene.
Litt om hvem Faldbakken var, en gang: Anarkisten Abo Rasul (Faldbakkens psevdonym) veltet seg i syke tanker, som for meg, den gang, var ganske for meget av det gode. Men jeg så prosjektet hans: Skildringene av obskøniteter, dop og sex meislet en kile inn i den besteborgerlige fernissen. I høstens roman er alle de obskøne detaljene borte. Men den besteborgerlige fasaden er fremdeles avslørt. Den avkles av en ni år gammel jente og en duknakket og resignert kelner. Og under dette øyner vi forfatteren som fortsatt drives av et intenst raseri mot all staffasje.
Hvite duker
