Anmeldelse

Hver gang jeg leser en novellesamling, lurer jeg på hvorfor jeg ikke gjør det oftere. I en hektisk hverdag er det jo nettopp de korte fortellingene man får tid til. Det ligger små, gylne leserøye­blikk gjemt i gode noveller.

Levi Henriksen følger opp sin aller beste ­roman, Her hos de levende, fra 2017, med elleve noveller i samlingen Jern & metall. Og, kanskje unødvendig å si, det hender i Skogli denne ­gangen også. Stort sett i hvert fall.

Fiffig gjort

Novellesamlingen er rammet inn av fortellingen om bandlederen Hjalmar Andersen og hans årelange trommeslager Leon. Rytmeholderen er syk; bortreist fra alt utenom rytmene. Hjalmar går likevel langt, altfor langt, for å sikre at han og Leon får en siste konsert sammen.

I den avsluttende novellen tegnes det opp et familieportrett og en relasjon mellom Leon og en tilhører i salen, som ligger utenfor den første novellen. Alt kløktig og fiffig gjort, av den rutinerte forfatteren Henriksen.

Nedbrente situasjoner

Jern & metall handler, som tittelen antyder, om det som til slutt står seg. Det indre reisverket som de ulike karakterene på en eller annen måte holder fast ved, eller insisterer på viktigheten av, i de litt nedbrente livssituasjonene de befinner seg i.

Det er graveren som har elsket Rebecca, den peneste jenta i Skogli, hele livet, men som kun får være sin livs kjærlighets stjålne lykke, bak ryggen på hennes mann. Til slutt får han henne likevel med seg hjem, og han får trykket hennes ektemanns hender for første gang, alt på en måte som tar luften ut av leseren.

Dement kone

Eller sjåføren som i den tomme bussen på julaften ser sin demente kone stige på, og kjører henne hjem til sitt eget, nå ­ensomme, hus.

Kun av og til blir det for svakt og tvungent, for eksempel i novellen om de to brødrene, hvor den ene er en nokså mislykket nisse som stjeler julekurven, og broren tar nissedrakta på seg og ender i ulykka. Det lå liksom i kortene, det der, Henriksen.

Langt bedre da med jernbinderne som hører på andakten hver morgen, som en slags forsikringsordning. Og da den ene har sin siste ­arbeidsdag, blir han feiret av ledelsen i et uferdig hus. Han blir til slutt ett med gutta på gulvet, kan man si.

Setningssmed

Henriksen har i Jern & metall­ sine sedvanlige sterke øyeblikk som setnings­smed: «De slagene som ikke kommer, er alltid verre enn de som gjør det», skriver han et sted, og man gjenkjenner det øyeblikkelig som innsikts­fullt.

I novellen om mishandlingen i ekteskapet er det lenge en gåte hvem som slår. Henriksen kan nemlig, når han vil, fordekke og skjule, selv om han ofte hengir seg til det enkle og litt melankolske. Som ekteparet som alltid sover nakne sammen, og når hun dør, i sengen, tar han henne med ut på en siste kjøretur før han kler av henne igjen, legger seg sammen med henne og ringer ambulansen. Det er hudløst og kullsvart, noe av dette.

«Det er den enkleste sak i verden å bruke ­andres fremgang som unnskyldning for at en sjøl ikke har fått til livet helt slik man hadde tenkt. Men nå har jeg skjønt at det blir som å skylde på stjernene for at de bruker opp lyset ditt om natta». Setningene blir litt enkle slik, stående alene, men hos Henriksen inngår tankespinnet som en troverdig del av karakterene.

Eget liv

Som vanlig bruker forfatteren elementer fra eget liv som rekvisitter i sitt litterære univers. Hjemtraktene er nå et like selvsagt omdreiningspunkt i den norske skjønnlitteraturen som Knausgårds egen navle. Den kristne oppveksten, pinsevennene og ikke minst musikken og bandet. Det er selvfølgelig morsomt at Henriksen, som selv har spilt i band i mange herrens år, begynner første novelle med setningen: Jeg har aldri likt bassister. Det skapte nok munterhet i bandet, vil jeg tro.

Jeg tenkte på en annen musikkspillende dikter med en hang til jern og metall, da jeg fikk denne boken i hende. Når han ikke er på sin endeløse turné, står nemlig Bob Dylan og smir jerninstallasjoner hjemme på gården sin i Malibu. Kanskje var ikke assosiasjonen så rar likevel, både Levi og Bob kommer fra religiøse hjem, og bruker bakgrunnen aktivt i tekstene sine. Begge, tror jeg, holder fast på noe som bærer.

Nå er det nok ikke nobelnivå over Jern & metall, men alt i alt er dette et nytt solid kapittel i det stadig voksende forfatterskapet til Levi Henriksen. Han når ikke opp til sin forrige romans høyder, men den var tross alt sjelden god lesning.

anmeldelse / Kristian Hegertun