Bøker

Den uberegnelige virkeligheten

Debutant Mari Andreassens brageprisnominerte novellesamling hvor lenge varer vi er definitivt lavmælt.

«Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag att det var livet» er en av våre floskelslitte aforismer. En slags klisje, en nødvendighet som rommer noe av det dypeste i mennesket, det store og fastlagte: fødsel, liv, død. Men som tar utgangspunkt i det vanlige, i dagene som kommer og går.

Hverdag

Dagene kommer og går i Mari Andreassens novellesamling også. De syv novellene inneholder hverdagslige situasjoner, utsnitt fra ulike liv, og det er som om Andreassen har satt livene på pause når novellene tar til. Små og store avgjørende øyeblikk forstørres og nærskrives. Menneskene som bebor novellene er ganske vanlige: Vemmelige og vakre, store og små.

I novellene står karakterene overfor valg. Oftest gjelder det retning på livet, andre ganger mellom riktig og galt. Novellene er hverdagen på sitt mest intense. Slik sjangeren krever, er de en streng som dirrer. Men den dirrer ganske lavmælt i mange av novellene. I enkelte av dem kunne dirringen hatt større intensitet.

LES MER: Majken van Bruggens fortellinger om vanskeligstilte barn bruker sosialrealistiske klisjeer, men klarer likevel å forbause

Forutsigbart

Andreassen har et godt syn for detaljer, hun bygger personene med smart varsomhet både gjennom replikker og beskrivelser. De er karakterer en leser lett kan se for seg, miljø det ikke er vanskelig å kjenne igjen. Hun bruker et treffende språk, gode vendinger, fint komponerte setninger og passasjer. Og hun gjør det hele ganske hverdagslig, normalt og lavmælt.

Men faren ved hverdagsligheten er at det blir forutsigbart, det kan bli for få overraskelsesmoment i enkelte av novellene. Kan hende bærer de nok i seg tematisk: En assistent som er i ferd med å begå overgrep mot et barn i hans varetekt, en mor som stikker ut i skogen med barnet sitt fordi forholdet til far skranter. En far som kjemper hardt for å unngå å tenke på bakterier når han skifter bleie på barnet sitt.

Men det er som om enkelte av novellene skulle hatt noe mer, et nytt nivå av snedighet. For noen ganger bikker det mot det forutsigbare i denne debutboken.

LEST DENNE? Kva er årets beste bok? Køyr debatt! Eller sit heilt stille og hald kjeft, slik ­Brageprisen gjer

Spenst

Bokens to siste noveller har det flere av de andre mangler: Store nok variasjoner i temperatur og tempo. I «Uke 20» skriver Andreassen inn gode kontraster når hun bringer fotballprat inn i et alvorlig legebesøk. Det er befriende å la seg føre med av dette humøret, av rytmen og det boblende som oppstår i språket i disse passasjene.

Det samme gjelder siste novelle, «Forstyrrelser», som er en opprivende fortelling om å gå videre etter å ha mistet sin kjære. Også her skriver Andreassen inn en god tempoveksling mellom den sørgende hovedpersonen og vennen som brått og ubeleilig kommer på besøk. Disse to novellene har en annen grad av spenst enn de foregående.

Mot ytterpunktene

Novellene oppleves virkelighetsnære. Men det er en kjent sak at virkeligheten stort sett overgår fiksjonen, og det uberegnelige ved virkeligheten kunne gjerne fått større plass i noen av novellene i Hvor lenge varer vi. Som debut er den god, og det må være passe absurd ærefullt å stå side om side som bragenominert sammen med blant andre Jon Fosse, som for øvrig er en annen ganske lavmælt skribent. Skal Andreassen nå dit, må både hun og karakterene hun skaper strekke seg mot ytterpunkter for å finne en spennende balanse.

LES OGSÅ: Da barnebarnet døde, sa Tua Forsström til seg selv at hun aldri skulle skrive igjen

---

Bok: Noveller

  • Hvor lenge varer vi
  • Mari Andreassen
  • Cappelen Damm
  • 160 s.
  • Gode noveller som godt kan leke seg mer med det uberegnelige.

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker