Den store skilsmissen
Tiden er ilden vi brenner i oppleves som et bearbeidende, kollektivt mareritt. Det er akkurat hva vi trenger.
Verdenen i Thomas Marco Blatts nye roman fremstår som dynket i bensin: Vi bare venter på at den skal flamme opp, skriver vår anmelder.
rolf m.aagaard/kolon
Å lese noveller er – kanskje selvsagt – annerledes enn å lese en roman. Ikke bare fordi historien oppleves annerledes mens du leser, men også fordi du husker fortellingene på ulike vis i ettertid. Jeg tar meg i alle fall ofte, når jeg har lest en god novelle, i å bære den med meg som en lukket virkelighet, litt som en drøm, et bilde, eller en sånn glasskule du kan snu på og se snøen dale; en avgrenset verden jeg har oversikt over på en annen måte enn en roman.
Nå er det ikke dette anmeldelsen av en novellesamling, men av Thomas Marco Blatts nye roman, Tiden er ilden vi brenner i. Den er kort, foregår på et begrenset utvalg steder innenfor et begrenset tidsrom og har relativt få romanpersoner. Kanskje er det derfor jeg sitter igjen med en novellefølelse? Jo, men jeg tror også det har med tematikken og handlingen i boka å gjøre.
Dynket i bensin
Bestill abonnement her
KJØP
