Den revolusjonerende plass Jesus ga kvinner

Det er alltid klokt å trekke på smilebåndet når filmer lanseres med setningen «den sanne historien om...». Når påstanden klistres til et drama om Maria Magdalena, en kvinne som levde for 2.000 år siden i disippel­skaren rundt Jesus, bør forventningene om sannhet reduseres.

13 ganger

Maria Magdalena nevnes 13 ganger i Bibelen, som da evangelisten Lukas skriver at det rundt Jesus også gikk «noen kvinner som var blitt helbredet for onde ånder og sykdommer. Det var Maria med tilnavnet Magdalena, som sju onde ånder hadde fart ut av. Johanna, som var gift med Kusa, en forvalter­ hos Herodes, og Susanna og mange andre. Med det de eide, hjalp de Jesus og de tolv.»

Sparsomt med utsagn må føre til diktning straks en manusforfatter skal levendegjøre en person scenisk. I en film om Maria Magdalena fra 2000 blir hun skilt fra sin mann Amos fordi hun ikke har kunnet gi ham barn. Så blir hun prostituert. I den nye filmen av Garth Davis utsettes hun for demonutdrivelse da familien tror hun er besatt fordi hun ikke vil gifte seg med Efraim. Først etterpå treffer hun Jesus og blir med i hans følge.

LES OGSÅ: Kildekamp om Maria Magdalena

Mytedannelse

Ambisjonen om å si sannheten om Maria fra Magdala må leses i en kultur- og kirke­historisk kontekst. Få bibelske­ kvinner har blitt gjenstand for så mange spekulasjoner som nettopp hun.

Den tåpeligste må være da forfatteren Dan Brown i boka Da Vinci-koden koblet Jesus og Maria Magdalena sammen fysisk slik at de ble foreldre til en jentunge. Brown utnyttet forestillingen om at hun gjennom århundrene er blitt kalt skjøge fordi kirken ville skjule hemmeligheten om at hun er den hellige gral.

Etterordet i Davis' film viser til nok en mytedannelse – den at Marias rykte som prostituert skyldes en preken av pave Gregor i 591 der han blandet henne sammen med synderinnen som vasket Jesu føtter med sine tårer i Simons hus.

Men Maria Magdalena var i middelalderen en svært populær helgen som ofte konkurrerte i popularitet med Jesu mor. Et vell av kirkebygg, særlig i det sørlige Europa, er oppkalt etter Maria fra Magdala.

Pave Frans

I populærkulturen­ har nok stemplingen av Maria som hore og/eller kjæresten til Jesus vunnet. Det gode med ­Davis' film er at den legger seg langt unna disse mytene og i stedet viser henne fram som barmhjertighetens apostel. I filmens etterord siteres pave Frans som i 2016 ba om at Maria Magdalenas dag skal feires for å sette kvinners verdighet i sentrum.

Feministisk

Garth Davis' drama­ kan leses som en feministisk feiring av den viktige plass som Jesus, opphavsmann til den kristne religion, gir kvinnene. Filmen omsluttes av Jesu lignelse om at himmelriket er «likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i hagen sin. Det vokste og ble til et tre, og himmelens ­fugler bygde rede i greinene». Men i filmen­ endres setningen til at en kvinne sådde sennepsfrøet.

Nå behøver ingen å irritere seg over omskrivingen, for i Jesu neste lignelse sammenligner han Guds rike med «en surdeig som en kvinne tok og la inn i tre mål mel, så det hele til slutt var gjennomsyret.»

Det er lett å forestille seg at det falt de mannlige disiplene tungt for brystet at Maria Magdalena var den første som møtte den oppstandne og fortalte om ham til de andre. Dette er revolusjonerende i en patriarkalsk kultur der kvinner ikke ble godkjent som vitner i en rettssak. I filmens sluttscener målbærer Peter – han som skal bli den kristne kirkes klippe – irritasjonen over at det annet kjønn løftes opp til en apostel, og prøver å stilne hennes engasjement.

Filmpoesi

Styrken ved Davis' regi er at han til en viss grad fjerner seg fra det tradisjonelt ­realistiske formspråket som ­preget så mange av 1960-tallets­ bibelfilmer.

Vi får se hvor fattige, syke og forkomne mange var i lands­byene rundt om i Galilea der Jesus, stillferdig, men kraftfullt spilt av Joaquin Phoenix, gikk omkring og helbredet, assistert av sine disipler. Her blir Maria, fint tolket av Rooney Mara, den barmhjertige idet Peter ikke ser nytten i å hjelpe noen hardt skadde etter herjingene til en flokk romerske soldater.

Blodig realistisk er også glimt­ene av Jesus med korsbjelken på vei til Golgata, men Davis har heldigvis lagt seg langt unna utpenslingen til Mel Gibson i hans The Passion of Christ (2004).

Poetiske rom

Slike scener balanseres stadig med poetiske dialoger som skal gi en opplevelse av den religiøse dimensjonen Jesus og menneskene rundt ham lengter etter: At jordelivet er noe mer enn lidelser og plager,­ ­undertrykkelse og død, at det finnes en Gud som bryr seg og at hans rike kan ta bolig inni dem.

Å formidle den slags godt på film er uhyre vanskelig. Svak­heten med samtalene mellom Jesus, Maria og disiplene er at de tidvis virker ordrike og abstrakte. Men koblet sammen med lignelsen om sennepsfrøet og drømmeaktige skildringer av en kvinne som synker og stiger i vann, skapes en poesi som gir rom for at den enkelte seer kan forholde seg til underteksten som de ytre handlingene bærer bud om.

anmeldelse@vl.no