Film

Den evige kunstner

Den andre Vincent van Gogh-skildringen på under ett år er besnærende og kyndig gripende, men tyr tidvis til kunstnermyter.

Van Gogh – At Eternity's Gate har tatt sin tittel fra et av den nederlandske malerens siste malerier før han ble skutt i magen på et jorde i juli 1890. Bildet, som ikke er et selvportrett, viser en fortvilet skikkelse som skjuler ansiktet med fingrene.

Inderlig skisse

Det kinoaktuelle kunstnerportrettet tar for seg Vincent van Goghs siste dager, akkurat som Loving Vincent som gikk på norske kinoer for et år siden. Fjorårets skildring var mye av en gimmick; animasjonsstilen etterapet kunstnerens penselstrøk og historien var utformet som en krim: Hvem skjøt van Gogh? Den forseggjorte jippoen gikk på bekostning av innlevelse og kunstnerisk nysgjerrighet.

Årets portrett – eller kanskje snarere skisse – streber etter begge disse kvalitetene, det blir klart allerede i åpningsmonologen om utenforskap. Kunstnerens ønske om å skli inn i mengden og være som de andre overlapper Karl Ove Knausgårds inderligheter i Min Kamp.

LES MER: Karl Ove Knausgård er stadig i kamp med Bibelen. Han tek ut avstand, men stirer mysteriet i kvitauget.

Kunstner og filmskaper

Julian Schnabel slo gjennom som billedkunstner sent på 1970-tallet, med verker som blandet collage, foto og tekstil med ny-ekspresjonistisk maleri. Han har laget omslag for rockegrupper og kunsten hans henger i verdens mest prestisjefulle museer. Kritikerne holder den for hul og kunstneren selv for oppblåst; svenske Ruben Östlund baserte sågar en klysete rollefigur i gullpalmevinneren The Square (2017) på ham (les anmeldelse her).

Scnhabels karriere som filmskaper begynte med biografien Basquiat (se sidesak) i 1996, og nådde sitt foreløpige høydepunkt i 2007, med Dykkerklokken og sommerfuglen. Filmen, om en motebladredaktør som blir rammet av tilstanden «locked-in-syndrom» ga Schnabel en Oscar for beste regi.

Mot himmelen

I Eternity's Gate forteller han om en labil og hyperproduktiv malers opphold på den sørfranske landsbygda. Hovedstadens dysterhet og jag gjør den ubeboelig, og finansiert av kunsthandler-broren Theo, flytter van Gogh sitt virke til sol- og vindfylte Provence. Vi bivåner hans fånyttige forsøk på å sosialisere med lokalbefolkningen og enda viktigere: Tilblivelsen av hans sentrale malerier. Scnhabel fanger penselstrøk og temperament, ofte i ordløse sekvenser lydlagt av dundrende vind og et skingrende impresjonistisk piano. De håndholdte kameraføringene er flyktige og impulsive, her males et bilde av en urolig sjel. Av og til strekkes kunstnermytene langt, som når Vincent løfter armene mot himmelen eller proklamerer Shakespeares fortreffeligheter for den plebeierske krovertinnen. Vi får også tankevekkende sveip innom hovedpersonens kunstneriske forbilder, som Goya og Velasquez og andre malere som arbeidet intuitivt – med hastige strøk.

LES MER: Loving Vincent er verdens første langfilm laget av oljemalerier.

Oscarnominert

Rutinerte Willem Dafoe gjør en troverdig rolleprestasjon som sjelden tipper over i det klisjefullt inderlige, og natt til mandag blir det avgjort om innsatsen er verdig en Oscar-statuett. At 62-åringen spiller en mann som ikke ble eldre enn 37, gir hovedpersonen en både plaget og klok patinering. Den sparsomme kretsen rundt kunstneren gestaltes fremmelig og tilbakeholdent av skuespillere kjent fra James Bond og Star Wars.

Guddommelig galskap

Eternity's Gate skildrer en mann som mistrives i alle andre situasjoner enn når han maler, på sitt særegne, hurtige vis; i «én klar gest», for å bruke kunstnerens egne ord. Samhandling med omgivelsene gjentas i hodet hans, replikker avspilles på ny, som hallusinatoriske ekkoer. Uspesifiserte psykiske lidelser fører til innleggelse.

«At jeg kan male er Guds eneste gave til meg», sier den teologisk bevandrete prestesønnen i samtale med en pater på asylet. Kallet er å formidle noe guddommelig, noe andre ikke kan se, som evigheten i et flatt landskap. Filmens van Gogh gjør en antydende sammenligning mellom seg selv og Jesus: Begges livsverk var tiltenkt de ufødte, de kommende generasjoner.

LES MER: Vincent van Gogh lykkes ikke som ­teolog. Men han evnet å vrenge ­virkeligheten og vise skaperverket friskt og nytt.

Profetisk feelgood

Det er ikke vanskelig å være profetisk når man kjenner utfallet; i dag er van Goghs verker verdens dyreste kunst. Schnabel befinner seg ikke i ettertankens bleke krankhet, han lager feelgood-stemning rundt en kunstner som for lengst har fått all tenkelig anerkjennelse og oppreisning.

Og hvorfor ikke? Van Gogh – At Eternity's Gate er kyndig gripende og sjelden uinteressant i sin vri på kunstnermyter. Aller best gjør den seg nok i kinosaler med tilstøtende vinsalg.

Les mer om mer disse temaene:

Einar  Aarvig

Einar Aarvig

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Film