De deler mange synspunkter med mer høyreradikale grupperinger, men er penere i tøyet

Vi lever i en spesiell tid både kulturelt og politisk. De tradisjonelle skillene mellom venstre og høyre er i ferd med å programmeres om, siden det ikke ser ut til å være noen substansielle sentrumsposisjoner igjen etterhvert. Det vokser frem ensakspartier og nisjeorganisasjoner, og en del av dem har nasjonalistiske islett. De mest ihuga av dem, som nynazist­ene, ryddes ofte ut av det politiske spektrum (i hvert fall foreløpig).

Men så er det grupper som de identitære. Et barn av vår tid. De deler mange av synspunktene sine med mer høyreradikale grupperinger, men de er penere i tøyet, smartere i språket og i sine mediestrategier. Den danske journalisten Rasmus Hage Dalland gir oss en fin introduksjon til gruppen, men noen stor analytiker er han ikke.

Ideologisk reiseskildring

Boka er langt på vei en ideologisk reiseskildring. Dalland reiser rundt i Europa, både i øst og vest, og henger rundt med de identitære på konserter, kafeer, på byen, seminarer og treningsleir.

Det er spennende å treffe disse menneskene og deres bekymringer er et stykke på vei både gjenkjennelige og rimelige. De mister jobber og bekymrer seg over islamsk terror og fenomener som den islamske stat (IS). I grunnen har de trekk som ligner det som siden slutten av sekstitallet har vært motkulturelle bevegelsers kjenne­tegn: Unge mennesker reiser seg mot det etablerte og dyrker sine egne verdier. Forskjellen­ er at de identitære ikke akkurat er progressive og absolutt ikke på ­venstresiden. De vil snarere tilbake til en tid da menn var menn og kvinner var ved kjøkkenbenken. De er også etnonasjonalister, altså tror de på at det er en essensiell forbindelse ­mellom nasjonen og de «opprinnelige» borgerne.

Det er her det for alvor begynner å bli vanskelig.

Villedende myter

«Du kan lære språket vårt og lære å lage mat sånn som oss, men det gjør deg ikke til en italiener. Vår identitet er blitt formet gjennom tusener av år, og forfedrene­ våre har bygget opp nasjonen og ­byene,» sier Lorenzo, som snakker på vegne av Generezione Identitaria, den italienske grenen av bevegelsen.

Men hva er egentlig ur-italiensk ­eller ur-nederlandsk? Og hvor skal man sette en grense for dem som tilhører denne etnonasjonalistiske stammen av utvalgte og ikke? Det er det ikke så lett å avgjøre, naturlig nok, siden folk til alle tider har vandret inn og ut av land og kontinenter og blandet både språk, kulturer og ­gener. Hva man anser som polsk, dansk og tsjekkisk vil også variere ettersom grensene for disse statene har for­andret seg gjennom tidene – etter at de i det hele tatt ble selvstendige stater. Som oftest for ikke så lenge siden. Det er pussig med denne nostalgiske lengselen mot forgangne gullaldere.

Vi finner ideen om slike forjettede land i mange historiefilosofier, nasjonalhistorier og politiske ideologier. Problemet er bare at det er fiksjoner, myter, beretninger, som er diktet opp på et gitt historisk punkt for å gi substans til den enkelte nasjonen.

Dyktige eventmakere

Det betyr­ ikke at nasjonal tilhørighet er ­meningsløst, naturligvis, men å hevde at det finnes bånd mellom borgere og nasjon på det viset de identitære gjør, er ikke bare problematisk, men direkte villedende.

Det er ikke noen tvil om at mange av de identitære er ganske oppe­gående, som Dallands møter med flere­ sentrale figurer viser. Deriblant er deres begrep om metapolitikk godt tenkt, rent kommunikasjonsteknisk sett, for det er ikke bare snakk om å si det man mener eller flagge sine meninger, men om å skape synlighet rundt selve gruppen gjennom taktiske operasjoner. Et eksempel er den sagnomsuste okkupasjonen av en moské i Poitiers – som ble bredt dekket i media – og forsøkene på å hindre immigranter fra å komme inn til Europa ved å patruljere Middelhavet og sabotere pågående hjelpeaksjoner. De identitære er rett og slett gode på branding og mestere i å skape events som gir dem eksponering.

Sviktende analyse

Dallands bok gir en fin innføring i grunnideene for de identitære og de virkelig bekymringsverdige aspektene ved deres ideologi kommer tydelig frem. Den såkalte Eurabia-teorien er særlig ­bekymringsverdig: Tanken om at ikke-vestlige innvandrere føder flere barn enn «etniske» europeere og gradvis vil skifte ut hele den ­europeiske kulturen med muslimsk kultur. Motgiften her er «remigrasjon», hevder de identitære med en av sine karakteristiske omskrivinger. For ­«remigrasjon» betyr jo i realiteten av folkegrupper og mennesker med en annen kulturell og religiøs tilhørighet bør deporteres til «hjemområdene», altså der de eller deres slektninger en gang dro fra. Slike tanker kjenner vi fra en viss terrorist fra noen år tilbake. Selv om de identitære er langt mildere og penere i tøyet enn nynazister og regelrette nazister, er de tett på nettopp disse ideologisk. Dalland får frem hvordan de identitære er ulver i fåreklær, for å si det mildt.

Dessverre leverer ikke Dalland på det analytiske nivået. Han følger i liten grad opp med spørsmål, og hans kritiske tanker er sporadiske, ikke systematiske. Når refleksjonene først kommer mot slutten av boka er det i seneste laget, og for kort. Jeg savner også at de identitære plasseres innenfor en historisk og kulturell kontekst i større grad. Likevel: Boka er et underholdende og urovekkende møte med de identitære – en gruppe vi alle bør kjenne bedre til, for de kommer til å bli mer synlige her i Norge også.

Kjetil Røed

LES MER: Det gir ikke lenger mening å spørre om Heidegger var nazist og antisemitt. Spørsmålet er hva slags nazist og antisemitt

Les Une Bratbergs kommentar: Vær på vakt når de politiske kameleonene skifter farge

---

Bok Sakprosa

• Identitær En reise inn i Europas nye høyre
• Rasmus Hage Dalland
• Solum Bokvennen, 2019

---