Dårlige gartnere skaper sinte borgere

Regissør Ladj Ly, sønn av innvandrere fra Mali, har selv vokst opp i Montfermeil, drabantbyen øst for Paris der også deler av Hugos roman Les Misérables fra 1862 utspilte seg.

Ly lager en tragisk blåkopi av det undertrykkende klassesamfunnet som fantes for 150 år siden, bare at gategutter som Gavroche har fått afrikanske navn som Kaveuche og fattigjenta Cosette heter Kusette.

Ly åpner sin imponerende spillefilmdebut med det som i 2018 samlet Paris i felles jubel på tross av klasse- og raseskiller: Seieren i fotball-VM ble feiret ellevilt rundt Triumfbuen etter at Kylian Mbappé scoret mål og sikret gullmedaljen til Frankrike.

Forfall og raseri

Men husket pariserne som festet på Champs-Élysées at den svarte fotballspilleren kom fra byens fattige 19. arrondissement?

Tanken dukker opp idet Ly lar resten av filmen foregå i en like nedslitt forstad – banlieue – som Mbappés hjemsted. I Montfermeil bor barnerike innvandrerfamilier i forfalne boligblokker med forsøplete lekeområder. Det er et oppvekstmiljø som den hvite eliten av politikere har forsømt gjennom tiår på tiår. Ly siterer Hugos ord i filmen sin: «Det finnes verken dårlige planter eller dårlige mennesker, bare dårlige dyrkere.»

Resultatet er en trykkoker av frustrasjon som politiet bruker harde, gjerne rasistiske metoder for å hindre i å eksplodere. Ingen vil ha en gjentakelse av raseriet som utfoldet seg da forstedsungdommer i 2005 satte fyr på hundrevis av biler og ramponerte butikker og bygninger etter at to tenåringsgutter av afrikansk opprinnelse fikk elektrisk sjokk og omkom mens de gjemte seg i en transformatorstasjon. De var blitt jaget av politiet etter et innbrudd. Opptøyene spredte seg etter hvert til andre deler av Frankrike.

Ingen endring

I etterkant lovet politikerne å bedre forholdene i innvandrerghettoene. Men skal vi tro Ly, er lite endret femten år senere. Regissøren bygger opp en dramatisk handling ved å la oss følge en politipatrulje på tre menn – med det talende tilnavnet Den rosa grisen – gjennom 48 timer i Montfermeil.

Det blir en filmatisk medrivende, men ubehagelig opplevelse som speiler Lys erfaringer med politivold: Den kyniske politimannen Chris er en nedlatende bølle; den fargede Gwada, som selv har innvandrerbakgrunn, har lært at det ikke nytter å bruke silkehansker. Nykommeren Stéphane har akkurat blitt politimann i Montfermeil etter å ha bodd i fredeligere strøk på landet. Nå følger han skrekkslagen med på hvordan Chris trakasserer fargede tenåringsjenter som venter på bussen, kontrollerer svarte gutter med stor forakt straks han kommer over dem, og truer voksne med å klistre på dem en terrormistanke hvis de ikke gjør som han sier.

Løveunge

Nå kunne man tro at Ly har vært i overkant oppfinnsom i sitt manus, men nei – det skal være en sann historie som starter forviklingene som ender i skjebnesvangre sammenstøt i filmen: Et omreisende sigøynersirkus (sigøynerne er også gjenstand for Chris´ rasistiske hån) blir rasende på bydelens afrikanske beboere da de mener at en svart gutt har stjålet en løveunge fra dem.

Patruljens jakt på den unge gjerningsmannen utføres i stort tempo, akkompagnert av duringen fra en drone styrt av en gutt i nabolaget. Han filmer overtrampene som Den rosa grisen etter hvert begår. Dette blir en effektiv handlingsdrivende motor som skaper spenning.

Samtidig lar Ly oss bli kjent med ulike aktører i ghettoen, alle spilt av amatører fra Montfermeil: Den svarte borgermesteren; den moralfilosofiske kebabsjappeeieren som vil beskytte ungdommene; Neven, en narkoboss (balkansk opprinnelse?) som ordner opp når det trengs; samt sigøynersjefen som ikke nøler med å gå inn i sirkusets løvebur (det ser vanvittig skummelt og troverdig ut!).

Karikert?

Så kan man spørre om politimennenes oppførsel er for overdrevet. Nå vel, manuset er kan hende skrudd til noen ekstra hakk fram til siste klimaks.

Men dessverre svarer trakasseringen og volden, karakter- og miljøtegningen til virkelige erfaringer i franske innvandrerfamilier. Under den ytre dramatikken lirker Ly inn krevende moralske dilemmaer: Er det rart ungdommer gjør opprør mot politifolk som behandler dem nedlatende? Kan man skyte mot rasende barn? Hvor hardt må ordensmakten gå fram for å stagge de elendige, de som ikke er tjent med nok en gang å opponere mot en overklasse som ikke bryr seg?

Det er imponerende hvor rått og troverdig den selvlærte Ly framstiller sitt hjemsted i en lavbudsjettsfilm. I fjor fikk De elendige pris av juryen i Cannes, nylig var den nominert som Frankrikes kandidat til Beste utenlandske film i Oscar-konkurransen.

Det er en velfortjent belønning som forhåpentligvis bidrar til at franske myndigheter blir bedre gartnere for sine banlieues og gir beboerne der gode oppvekstvilkår.

FLERE ANMELDELSER:

• Filmen Fransk opprør søker å gi en realistisk beskrivelse av aksjonerende fabrikkarbeidere

• I Den skjønne tiden portretterer Auteuil en gretten gammel gubbe

---

Film

• De elendige
• Regi: Ladj Ly
• Med: Damien Bonnard, Alexis Manenti, Djibril Zonga
• Action / Drama
• Frankrike 2019
• 1 time 44 minutter
• Aldersgrense: 12 år

---