Cummins roman er blitt en polert og overflatisk fortelling om migrasjon

I seierstalen etter valget sa USAs kommende president Joe Biden at han ønsker å reparere landet, forene folket på tvers av skillelinjer.

Skruppelløst har Donald Trump økt splittelsen mellom amerikanerne med sin «vi og de andre»-retorikk, og vunnet frem fordi han har skapt identitet og tilhørighet blant tilhengerne ved å demonisere andre grupper og skape fiendebilder. Trumps folk har satt lover til side for å forfølge migranter fra Mexico.

Nulltoleransepolitikken har gjort asylsøkere til forbrytere, overbelastet rettssystemet, skilt foreldre fra barn, og fått i stand egne interneringsleirer for barn til massiv kritikk.

Et festbord

Forholdene i flyktningleirene på den mexicanske siden av grensen står i grell kontrast til festbordet under lanseringen av Amerikansk jord (American dirt) som var pyntet med piggtråd og blomster – noe den amerikanske forfatteren Jeanine Cummins selv beklager.

Etter en storslått innsalgsrunde har romanen fått hard medfart og blitt beskyldt for kulturell appropriasjon. Her er det snakk om at forfatteren låner stemmen til en migrant og sånn sett snakker på vegne av en gruppe hun ikke er en del av. Noen følte seg truffet.

Cummins debuterte i 2004, og denne fjerde boka er oversatt av John Grande.

De «usynlige»

Amerikansk jord inviterer til kritikken. På merkelig vis overser romanen de menneskene den vil løfte frem, papirløse flyktninger på flukt mot USA gjennom Mexico. Det er som om forfatteren har hatt det altfor travelt med å skape romanpersonene sine lettfordøyelige for et bredt publikum, til at hun egentlig har gått inn i nødstedte menneskers liv.

Marginaliserte grupper er et poeng også i romanen til nederlenderen Tommy Wieringa, Murat Idriss død (2020). Her dør en afrikansk flyktning fordi de som skal smugle ham over grensen, overser hans basale behov. Det er alt annet enn usynliggjøring. Dessuten er romanen ganske godt skrudd sammen og makter å reise moralske spørsmål og gi troverdig innsikt. Derfor tilfører teksten anerkjennelse og verdighet til papirløse afrikanske flyktninger uønsket i Europa.

Polerte karakterer

Cummins på sin side mislykkes med å feste hovedpersonen sin i emigrantrollen, som forblir utvendig, gjennom boka. Kort fortalt blir Lydia, innehaver av en bokhandel, og sønnen, et vidunderbarn, ofre for en narkokartellboss. De to flykter fra et svært brutalt overfall. Lett romantiserte, med riktige verdier og gode egenskaper, fremstår imidlertid mor og sønn nokså polerte. Tanker og følelser blir fortolket for oss: «Lydia blir kledelig støtt» og «forsteinet av medfølelse».

Teksten vil gjerne stryke leseren medhårs, ikke uroe oss for mye, selv om Lydia og sønnen flykter som ulovlige passasjerer langs Mexicos dødsrute med mafiaen i hælene.

Spenningsdrivet er absolutt på plass og en ser forsøket på å skildre migranters situasjon. Kanskje burde romanen vært presentert som kulørt underholdning?

I grenseland

Boka gir uansett et aktuelt tidsbilde. Under flukten nordover møter hovedpersonene en strøm av mennesker som reiser motsatt vei, fordi de er kastet ut av USA. Trump-administrasjonen har med sin «Remain in Mexico»-politikk tvunget folk som har oppholdt seg papirløst i USA i mange år og har barn der, ut av landet. Likevel er et av de mest symboltunge valgløftene til Trump, muren mot Mexico, ikke blitt til stort annet enn overskrifter.

Lenge før Trumps gjerde fikk oppmerksomhet verden over, løftet den amerikanske forfatteren Cormac McCarthy frem de myteomspunne grenseområdene mellom USA og Mexcio. Romanen Ikke et land for gamle menn (2005) foregår i grenselandet ved elva Rio Grande og skildrer narkokartellenes makt og nådeløse brutalitet som en intens forfølgelsesjakt. Opplagt en kommersiell suksess, men boka er ikke spekulativ. Her skildres personene og handlingene lakonisk, knapt, og leseren drar slutningene selv. Den handler ikke om flyktninger, men om ondskap som fenomen.

Etisk problematisk

Pengemakt og lyssky virksomhet i Mexico er også sentralt i den lengste novellen i Efter solen, boka som brakte danske Jonas Eika Nordisk Råds litteraturpris 2019. Her beskrives gjensidig utbytting mellom mexicanske strandgutter og turister. Å innvende at forfatteren skriver om et emne han ikke har rett til, ville være helt absurd. Hans novellesamling handler blant annet om å lengte etter et tapt felleskap.

Noe av kritikken mot Amerikansk jord springer altså ut av en identitetspolitisk agenda. Romanen legger opp til kommersiell suksess og behandler derfor migranttematikken overfladisk. Det gjør den etisk problematisk. Wieringas Murat Idriss død har også sterke innsalgseffekter, den er klart spenningsdrevet, men uttrykker samtidig et oppriktig ønske om å skildre moralske problemstillinger.

Fellesskapets styrke

Det er mange eksempler på at litterære tekster går innsiktsfullt inn i andres livsvilkår og skaper medfølelse. Identitetspolitikk er i ferd med å ødelegge USA som fellesskapsprosjekt. Ulike grupperinger bekjemper hverandre, noe en kynisk kalkulerende Trump har utnyttet til fulle. Er det overhodet mulig å gjenreise samhørighet på tvers av identitetspolitiske skillelinjer som respekterer hverandres posisjoner?

FLERE BOKANMELDELSER:

• «Edvard Hoems formidlar viktige innsikter – både om musikkens og kjærleikens lækjande krefter»

• «Jesmyn Ward skildrer tapet av en hel generasjon unge i USA»

• «Asle Toje skriver godt og tidvis morsomt, selv om det kan være i overkant pompøst»

---

Bok: Roman

• Jeanine Cummins
• Amerikansk jord
• Gyldendal, 2020
• Oversatt av John Grande

---