Bøker

Alt er i Guds hender

Hvordan løsrive seg fra en religiøs oppvekst? Dette er ett av flere spørsmål som Laura Djupvik forsøker å utbrodere i sin nyeste roman.

Et sted i Laura Djupviks nye roman, Hjartet er ingen logrande hund, overhører den navnløse fortelleren en gutt som heter Pål si at han ikke kan forstå at det fortsatt finnes folk som tror på Gud. I vår sekulære tidsalder er dette noe de færreste trekker på skuldrene av. Men for Djupviks hovedperson, som selv kommer fra en svært religiøs familie, betyr den alt. Hun forelsker seg umiddelbart i Pål.

Narr av bordbønn

Den unge kvinnen forsøker å distansere seg fra foreldrene, særlig faren som er orgelpianist, men det er vanskeligere enn hun først tror. Og når Pål gjør narr av farens bordbønn før maten, innser hun at forholdet må vike til fordel for familien. En ting er å selv føle på hvor annerledes foreldre kan være, en annen ting er å oppleve at de blir gjort til latter for denne annerledesheten. Og hvem er egentlig hovedpersonen om hun ikke er kristen? Hvem ønsker hun å være? Hvem kan hun være?

Forsoning eller konfrontasjon

Alle disse spørsmålene virvles opp når hovedpersonen vender tilbake til den lille vestlandsbygda hun kommer fra, for å ta seg av sin syke og pleietrengende mor. Gjennom en rekke tilbakeblikk blir vi kjent med den strenge, religiøse praksisen hun er vokst opp med, og ungdomsårene som var preget av forbud, regler og frykten for å synde. Dette har ført til et voldsomt sinne som hovedpersonen med jevne mellomrom føler overfor faren, uten at hun noen gang har fortalt ham det. Spenningsmoment knyttet til forsoning eller konfrontasjon skaper sånn sett et driv som løper gjennom romanen.

Storesøsteren har tilsynelatende sluppet lettere unna, og er langt mer avslappet og likegyldig til de religiøse og eksistensielle spørsmålene hovedpersonen baler med. Søstrene fungerer som to motpoler, som på den ene siden representerer behovet for frihet, og på den andre siden ønsket etter å være en pliktoppfyllende og gudfryktig datter.

I Guds hender

Bokas tittel, Hjartet er ingen logrande hund, kan tenkes å spille på denne ambivalensen hovedpersonen føler på i møte med foreldrene og deres religiøsitet. Kjærligheten hun har for dem er sterk, men det er også hennes egen tvil og motstanden mot blindt å adoptere deres tro. Djupvik går inn i dette komplekse feltet med et sobert, lavmælt og tidvis poetisk språk, og hun løfter frem tankevekkende innsikter om konsekvensene av å ha religion som den dominerende faktoren i livet. Romanen illustrerer hvordan en sterk tro på at alt er i Guds hender, kan forhindre mennesker fra å leve sine jordiske liv her og nå. For hva er viktigst, livet vi lever på jorden, eller det som kommer etterpå?

Den eksistensielle samtalen

Vi lever i en tid hvor den kollektive og strenge religionen Djupvik skisserer, har en mindre dominerende plass i samfunnet og kulturen. Men det er naturligvis ikke slik at mennesker slutter å være søkende, eller lete etter noe å holde fast i. Denne lengselen etter «noe» er et sentralt element i Djupviks bok. Romanen tilbyr ingen enkle svar, men gjenkjennelsesfaktoren vil ha resonans hos alle de som kjenner på sårheten over å befinne seg på avstand fra sin barndoms trygge tro, og på samme tid fra foreldrene.

Samtidig treffer Djupvik en nerve hos alle rastløse, moderne sjeler i sin kloke og nyanserte skildring av hvor desperate vi mennesker blir når tilværelsen føles meningsløs. Hjartet er ingen logrende hund oppleves som et engasjerende bidrag til den eksistensielle samtalen vi alle før eller siden har med oss selv.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker