Åleskjær anbefaler: Jazz

Jazz #1: Universell kjærlighet

Den 9. januar kom nyheten om at saksofonisten og perkusjonisten Joseph Jarman hadde vandret videre. Jarman var en av de sentrale figurene i frijazz-/avantgarde-konstellasjonen Art Ensemble of Chicago, og han var også ordinert buddhistprest og utøver av kampsporten aikido. Han ble 81 år gammel.

Plateselskapet ECM slapp så sent som i november en 21-CD-er svær boks (!) med ensemblets samlede, under tittelen Art Ensemble of Chicago And Associated Ensembles. Art Ensemble var en gren av kooperativet Association for The Advancement of Creative Musicians (AACM) og en viktig del av Black Arts-bevegelsen fra 1960-tallet av. De er fortsatt aktive.

LES MER: Åleskjær anbefaler Nathalie Prass, I Was A King og Hilma Nikolaisen.

Frihet og tradisjon

Jarman og ensemblets virke og filosofi er så integrert i ikke-musikalske faktorer at betegnelsen «jazzband» blir noe snever. Det dreier seg om et sosio-politisk arbeid, der performance og bevissthetsøkning også inngår. Det låter likevel som gjennominspirert og høyst nærværende jazz, blandet med verdensmusikk og urgammel rituell musikk. Deres åndelige jazzform oppleves som deilig og fri, men likevel tradisjonsorientert i sin søken etter lyd og universell kjærlighet. Det går fra vakre, melodiske passasjer til ville ras av energi, og fellesskapet er sterkere til stede i uttrykket enn poenget med at musikere skal framstå som individualister.

Et fint sted å begynne i katalogen kan være albumet Americans Swinging in Paris (2002), som egentlig er en sammenslåing av to plater med innspillinger fra perioden 1969 og 1970. Her får man både ensemblets mer melodiøse og svingende sider, blant annet som backing for vokalisten Fontella Bass, fortsatt blandet med gode mengder fri galskap, og samtidig de mer kosmiske og meditative aspektene, som i de lange sporene «People in Sorrow (Part I & II)».

Takk for musikken.

Jazz #2: Lokal kjærlighet

Musikkjournalistikken er under sterkt press, men et gledelig nytt innslag magasinet Jazznytts fredagsblogg Now's the Time, i regi av Filip Roshauw og ­Audun ­Vinger. De to skriver hver uke langt og inngående om jazz, men tar gjerne også turer over i tilgrensende sjangere. Bloggen inneholder intervjuer, gjennomganger av aktuelt stoff og mer ­eller mindre spontane refleksjoner­ og innfall.

Det som gjør tekstene ekstra interessante, er at de er bundet sammen i en ganske assosiativ stil og at det personlige ofte ­ender opp oppe på et slags høyere og mer prinsipielt nivå knyttet til tendenser i tida eller jazzmiljøet. Eller andre veien, at det starter oppe og ender i det personlige.

Av og til springer nok stoffet også ut i fra litt interne krusninger i jazzkretser eller tanker man kan kjenne igjen fra pågående diskusjontråder, hvis man ­befinner seg litt for mye på visse nettsider. Men i dette formatet er det også mye av moroa. To skribenter på giversida gir en mulighet til å dukke inn i en opplysende, underholdende og detaljrik strøm, formidlet av kunnskapsrike folk med stor kjærlighet til musikken de skriver om.