Toppklasse

Paul Weller sto bak ett av fjorårets­ topp-3-album for min del, og følger denne måneden opp med ei live-plate som tar utgangspunkt i sangene fra den utgivelsen, men som også henter­ inn låter fra hele den lange ­karrieren. Konserten foreligger også i filmet versjon. Her kommer altså 2018s True Meanings om igjen, men i tillegg mye, mye mer, i et 25 låter langt konsertopptak. Live-plater fortjener ikke alltid oppmerksomheten.­ Denne er et lite unntak.

Paul Weller er en britisk institusjon, fra punk­årene i The Jam på 70-tallet og i førsten av 80-årene,­ via et av verdens fineste popband, The Style Council, på 80-tallet, og til en påfølgende lang solokarriere etter det igjen. Other Aspects er en tungt orkestrert og akustisk orientert plate, og både en tidlig påminnelse om hvor sterke de nye sangene egentlig var, og også hvor logisk tråden gjennom de beste delene av Wellers omfattende virke er. The Jams «Boy About Town» flyter ­vidunderlig sammen med Style Councils «A Man of Great Promise» og de nye «Aspects» og «Movin’ On». For å nevne noen eksempler. Weller er vokalt på topp, sjel- og kraftfull, og albumet fungerer i så måte som en ypperlig karrieresamling under det nye taket han konstruerte med fjorårsalbumet.

«The Modfather» har i alle faser av karrieren vært opptatt av klassespørsmål og framstår generelt som en fin type, nær folk, på et vis, samtidig som han kombinerer dette med den britiske soul-rikdommen og sin alltid gode stil, og nå også en ettertenksom eldre side. Er det noe å ikke like ved dette da?

Det sitter i fingrene

Den tyske pianisten Joachim Kühn, som for øvrig fylte 75 før helga, forklarer at ideen til hans nye plate kom til ham da han satt med notene fra samarbeidet med den amerikanske saksofonisten og jazzpioneren Ornette Coleman foran seg. Samarbeidet foregikk gjennom en femårsperiode i andre halvdel av 1990-tallet. Fingrene husket komposisjonene, 20 år etter, og Kühn spilte dem inn i ett take på sitt Steinway-flygel.

Ornette Coleman var jo blant annet kjent for en skepsis til pianister, som ifølge ham bandt musikken ellers fast til akkorder. Samarbeidet mellom Kühn og Coleman resulterte kun i ei plate den gangen, intense Live from Leipzig i 1996, men må tydeligvis ha vært formende langt utover dette. Kühn forteller i intervjuer hvordan den stadig utforskende Coleman skrev en mengde nytt materiale under turneene. Ingen konsert var lik den forrige, og komposisjonene som finnes på årets utgivelse er derfor for en stor del nye selv for de som er kjent Coleman-katalogen.

Tar deg fra A til B

Man kan kanskje av og tilkjenne igjen Colemans melodiløp og temperaturer på albumet, men like ofte ikke, så det er vel riktig å anta at det også ligger mye av Kühn selv og hans mer europeiske tilnærming i dette, og atutførelsen består av relativt åpne improvisasjoner med utgangspunkt i materialet fra den gang. Stemningen er ofte lyrisk, før den slår om, og de 20 år gamle minnene drar fingrene av gårde i humpete, temposterke partier.

Plata både starter og ender med mer kjente «Lonely Woman», først i en temmelig assosiativ variant og til slutt i en konsolidert balladeversjon. Det vil si, helt til slutt kommer Kühns egenkomponerte hyllest til Ornette Coleman, kalt «The End of The World», som også veksler mellom de samme stemningene: det stille og det ekspanderende.

Alt i alt er dette en plate med en del fine passasjer, men den kan for meg også framstå som en noe ensformig lytteropplevelse, der den pendler att og fram mellom stemning A og stemning B.