Åleskjær anbefaler

Honning går ikke ut på dato

Å, milde himmel! Coveret til Barbara Howards «tapte» soulalbum On The Rise, som gjenutgis den 15. februar på etiketten Colemine Records i Ohio, gir umiddelbart forventninger til riller med klassisk og honningmarinert soul. Og man kan saktens begynne å lure på, hvis man ikke har gjort det før, hvor mange slike ukjente og bortglemte album, B-sider og uutgitte spor det egentlig finnes fra perioden, for det ser ut til aldri å ta slutt.

Tilblivelseshistorien til On The Rise er fortellingen om den mislykkede karrieresatsningen som førte til kjærlighet og ekteskap. Som en del av noe som ble kalt «Operation Step-Up» gjennomførte Steve Reece en talentkonkurranse i hjemstaten Ohio på slutten av 60-tallet, med tanke om konserter for å øke oppmerksomheten rund Civil Rights-bevegelsen. Ut av dette arbeidet oppsto hans eget plateselskap, og artisten han fant var Barbara Howard. Albumet de spilte inn og gav ut i 1968 skulle åpne dører for artisten inn til store plateselskap innenfor soul, gospel og jazz, men resulterte i ingenting. Barbara Howard var også den eneste artisten Steve Reece gav ut på plateselskapet sitt. Men de to fant kjærligheten, ble gift og fikk tre barn, hvorav den ene, Alicia Reece, ble kongresskvinne for Demokratene.

Hold på stillaset!

Et eksemplar av Howards album fant likevel veien til Ohio-selskapet Colemine Records, som nå gjør musikken tilgjengelig igjen. Det ene sporet fra plata som er offisielt ute på strømmetjenestene allerede, heter «Welcome Home», og selv om kanskje en av blåserne glemte å rense hornet før opptak, og vokalist Howard har en liten blå tone eller to, høres denne vidunderlig ut. Hun plasserer seg et sted nær Dionne Warwicks mjukhet på versene og skyver på med en råere kraft på toppene, backet av gammal-skole soulbesetning med sig i hele stillaset.

Det er nok all grunn til å være forsiktig med å utnevne hele plata til en klassiker, også litt etter annet uoffisielt Howard-materiale å dømme, som finnes søkbart rundt omkring. Det ligger jo også litt i albumets natur at det kan være ujevnt, ettersom det er ment å selge Howard inn i ulike sjangere. Men så er det dette: Selv én eneste, litt uperfekt, men å-så-levende soul-innspilling som låta «Welcome Home» er reine gudsbeviset. Som i mye soul handler det om fellesskap, selvransakelse, godhet og tilgivelse. Om man av en eller annen grunn, på grunn av noen småting i samtida eller noe annet, skulle ha glemt musikkens kraft, er det bare å sette på denne.

Åleskjær anbefaler ikke

Trevor Horn er blitt kalt «mannen som fant opp 80-tallet», og han er kjent for sitt definerende produksjonsarbeid for artister som Grace Jones, ABC, Art of Noise og Frankie Goes To Hollywood, for å nevne noen.

Det er visst et trekk i tida at artister spiller inn musikk på nytt i versjoner som snur originalmusikken på hodet eller utforsker mulighetene som ligger i en sang ved å flytte den over i en ny sjanger eller et nytt uttrykk. Dette har vist seg å være utgangspunkt for mye interessant og god musikk. Så langt alt vel. Når Horn her sammen med fullt orkester og gjestevokalister spiller inn store hits fra 80-tallet på nytt, faller det derimot for det aller meste helt igjennom.

Curt & Roland

Det åpner med ei låt av ett av tiårets virkelig gode band: Curt Smiths og Roland Orzabals Tears For Fears. Det låter godt og passe pompøst av orkesteret og arrangementet i Horns nyinnspilling, men vokalist Robbie Williams er ikke i nærheten av å løfte «Everybody Wants To Rule The World» til noe som helst, og man tar seg derfor i å lengte tilbake til originalversjonen. Likevel høres det ut som om det kan ligge interessante ideer for fortsettelsen her.

Herfra går det bratt nedover. Det ene er det uengasjerende ved dette prosjektet, for hva er poenget med overarrangerte versjoner av låter som allerede er allment kjente både på godt og vondt, og hvor ingen av vokalistene greier å tilføre noe nytt? Det andre er at det ikke virker til å være noen kunstnerisk visjon eller plan bak utvalget av låter, annet enn at materialet er kjent. Låtsammenstillingen er noen ganger virkelig ille. Det tredje føler man nesten for å ta personlig: Det er nemlig et par av de mest kostbare varene i det indre Glassmagasinet som er blitt ødelagte her, og den ene er til og med norsk.

Kjøpesentermusikk

Horn ikke er Morten Harket, men det hadde sikkert kunnet fungere fint om det var en reell tanke å skimte bak versjonen av «Take on Me», der han altså har valgt å synge selv. En låt som springer ut av risikotagen, kunstnerisk stahet og evne til å gjøre det uforutsigbare fra tre norske gutter en gang på 80-tallet, en nasjonalskatt, ender opp som tam bakgrunnsmusikk for sportsavdelingen på kjøpesenteret.

Like vanskelig å skjønne er versjonen av Grace Jones' uforlignelige «Slave to The Rhythm» med Rumer på vokal. Alt det voldsomme suget i originalversjonen og Jones skumle vokale kraft erstattes med en blodfattig versjon og et komp like sensuelt som Tippehjørnet på det samme kjøpesenteret. Dobbelt pussig fordi Horn jo i sin tid selv produserte denne låta. Han går altså inn i sitt eget hus og gjør skadeverk. Man kunne lure på om denne plata er en form for forsikringssvindel, men den virker rett og slett for satt og ufarlig til at den skulle representere så mye engasjement som det ville kreve.