Å høre på en sprukken stemme

Her om dagen var jeg ute på joggetur da Spotify plutselig streiket. Samtidig begynte det å hølje­ ned. Som regel er det musikk jeg hører på sånne turer, men nå hørte jeg virkelig regnet, kanskje fordi det prikket sånn i ansiktet. Det var vakkert og jeg ble stående å nyte klapringen av dråpene mot jakka. Det var da jeg tenkte på stillhet, dernest det å lytte, for hvor ofte hører vi med forståelse? Jeg måtte jeg innrømme for meg selv at det er sjelden jeg virkelig lytter som jeg gjorde da.

Men det var først med Anawana Haloba Conversations with Stitched-up Lips noen dager senere jeg virkelig begynte å tenke over hva det å lytte egentlig handler om.

Utstillingen er ekstremt nedribbet i uttrykket. Avdelingene i utstillingen minner om vente­værelser eller forhørsrom, kanskje språklaboratorier. I lampelignende­ former er det montert høyttalere hvor vi kan høre stemmer. I det tredje rommet befinner lydkilden seg inni en trestamme.

Fra stammen kommer bruddstykker av folk som mener noe om den revolusjonære filosofen­ og psykiateren Frantz Fanon (1925–1961); tekstene i de andre rommene resonnerer også, når jeg hører etter, med hvordan han resonnerte.

LES MER: Åpent og diskret 22. juli-monument

Undertrykkerens språk

Fanons kongstanke var hvordan undertrykte har en tendens til å overta undertrykkerens språk, og dermed se seg selv med herrens blikk. Derfor, sier han, er det viktig å finne et språk som ­forener de undertrykte ut fra en verdensforståelse som er deres egen. Kunstnere er i en nøkkelposisjon her, for de kan enten «spille med» kolonispråket for å oppnå en posisjon, eller de kan finne uttrykk som forener de undertrykte.

Men selv når kunstneren vil utfordre maktens språk, kan man likevel ende opp med å lage kunst slik man troret solidarisk uttrykk skal være – ut fra tradisjon og konvensjon.

Gjensidig beundring

I Algerie,­ som var en fransk koloni da ­Fanon virket der på 1950-­tallet, var naturligvis den franske ­undertrykkelsen definerende for denne kampen. Men også i dagens Norge kan man lære noe av tankene hans, for kampen for å frigjøre seg fra maktens språk finnes overalt, til alle tider.

Det som er viktig, mener ­Fanon, er å koble seg til en samtid, altså å se hva kunst og litteratur kan gjøre for fellesskapet nå, hvordan kunsten kan tjene folket og ikke være kunst for kjennernes «gjensidige beundring», som han formulerer det.

Hva er forbindelse mellom ­Fanon og Haloba her?

Lyttingens grunnform

Historiene som fortelles i utstillingen er lavmælte og poetiske, med enkelte utbrudd. Lyden er svak, sprakende, og du må lene deg tett inntil lydkilden for å høre. I to av rommene lyder Halobas ­intense og poetiske tekster. «Give me your blindness and I will cure you with my tongue.»

Vi hører kun bruddstykker om Fanon fra trestammen i utstillingsrommet. Ser vi utstillingen som en formidling av Fanons tanker er den mislykket. Det er ingen systematisk fremlegging av hans liv og lære å finne.

Men dette handler ikke om å se, ikke en gang om å forstå, men å høre.

Nærmere stemmen

Det er ikke før jeg har gått frem og tilbake mellom lyttestasjonene lenge­ – og lent meg mot stemmene gjentatte ganger – at et ­tydelig bilde danner seg. Det handler om hvordan jeg må under­ordne meg stemmene for å høre det hele munner ut i. Verkene er formet slik at vi må lene oss inn mot høyttalerne, oppgi en oppreist holdning, krumme oss inn mot de som snakker.

Og det er her Fanon, på et vis, kommer inn i ­bildet igjen. Ikke direkte, men i kravet han stilte om at kunsten må skape en fremtid ut fra hva fellesskapet trenger – og ikke underordne seg utdaterte tradisjoner. I denne sammenhengen blir kunstverkene et svar på vår samtids manglende evne til virkelig å lytte.

Ja, vi hører lyder hele tiden, hvert eneste våkent øyeblikk gjennomstrømmes av stemmer og diverse lyder. Men hvor ofte hører vi egentlig?

Solidarisk lytting

For virkelig å lytte handler ikke om å høre det du har bestemt deg for å høre, som spillelistene jeg har på øret under joggeturer. Å lytte åpner for lydene du ikke er innstilt på eller ikke registrerer ellers. Som regnet jeg ble stående å høre på da Spotify streiket noen dager før jeg så denne utstillingen. Eller, for å ta et langt større perspektiv, stemmene som vil fortelle deg historier om verden som ikke samsvarer med dine. Som de fattiges historier eller dem fra verdens undertrykte eller flyktningen. Eller de som har stemmer som er så svake at du knapt kan høre dem.

Om vi betrakter lyttingen fra det solidaritets­perspektivet Fanon insisterer på handler det å lytte seg frem til andres historie, andres liv, gjennom å sette det vi vil høre til side for et øyeblikk. For om vi ikke kan bøye nakken i ydmykhet for hva som blir sagt med sprukken stemme vil vi aldri kunne forstå mennesker som har levd et liv som er forskjellig fra vårt eller har et språk vi ikke er kjent med.