Selv om Bysants’ historie strekker seg fra keiser Konstantins innvielse av Konstantinopel i 330 og frem til den ble inntatt av osmanske tyrkere i 1453, er byen for oss vesteuropeere innhyllet i mystikk.
Dette synes å være utgangspunktet for Christine Amadous nye bok Bysantinerne. Den lange historien. I to rent historiske og fem tematiske kapitler tar hun oss ikke bare med på en reise gjennom det bysantinske, eller østromerske rikets, historie. Hun gir også fascinerende innblikk i de fordomsfulle forestillingene som Vest-Europa har projisert østover.
Forestillinger som at bysantinerne er nettopp mystiske, feminine, passive, orientalske og i det hele tatt «ikke som oss».
---
Sakprosa
Christine Amadou
Bysantinerne. Den lange historien
254 sider, Dreyers forlag, 2025
---
Mellom øst og vest
Som idéhistoriker er Amadou på sitt beste når hun analyserer Bysants og bysantinerne som ideer. Det er en opplest og vedtatt sannhet i Amadous fagfelt at slike størrelser ikke bare består av en samling empiriske fakta, men at de er konstruksjoner, fortellinger, forestillinger som lever i hodene våre og former hvordan vi opplever verden.
De mer gjenfortellende kapitlene, som de to første om henholdsvis rikets og hovedstaden Konstantinopels historie, er relativt tørt skrevet og ikke så ulike artikler i et leksikon.
Flere opplevelser med sakprosa den siste tiden har fått meg på tanken om at det finnes to sjikt av slike bøker: Gode sakprosabøker er interessante, i den grad de effektivt formidler stoff som for deg er interessant. Svært gode sakprosabøker er ikke bare interessante, de forfører deg også. Det vil si at de får deg til å bry deg om slikt som du ikke allerede var interessert i.
Bysantinerne er i all hovedsak interessant. Noe mer enn det blir den bare når den nærmer seg dens mest brennbare anliggende, nemlig å si noe mer generelt om relasjonen mellom øst og vest.
Svært aktuell
På dette området er boken også svært aktuell. Ikke bare ved at ordføreren i Istanbul, opposisjonspolitiker Ekrem İmamoğlu, nylig ble arrestert. Men også ved at den ortodokse kirken står midt oppi Ukraina-krigen.
Allerede i innledningen er Amadou innom våre «stereotype bilder av ‘Orienten’ og østlig kristendom» og hvordan disse har bidratt til «å styrke Vestens identitet» som relativt fornuftige, relativt opplyste, sammenlignet med våre mer tåkefulle naboer i øst.
Men det er først bokens syvende og siste kapittel som dykker helhjertet ned i den vestlige resepsjonen av bysantinsk kultur: Fra renessansehumanistenes gledelige oppdagelse av bevarte manuskripter fra antikken via opplysningstidens nedsettende karikaturer, til romantikkens, vel, romantiserende syn.
I dette ene kapitlet er Amadou innom så mye interessant på såpass få sider at det kunne ha fylt en hel bok til. For eksempel anekdotene om vestlige reisendes forsøk på å komme seg inn i Hagia Sofia, etter at osmanerne konverterte kirken til en moské.
Amadou skriver overbevisende om hvordan Bysants var dynamisk og tilpasningsdyktig
Mister oversikten
I de to rent historiske, og som sagt nokså tørre, kapitlene som innleder boken, raser vi gjennom over tusen år med historie. Hensikten er å gi oss knagger, i form av datoer, navn på keisere, viktige hendelser og denslags, til de tematiske kapitlene som følger.
Men i en bok ment for allmenn lesning, mistenker jeg at en konsekvent kronologisk fremstilling allikevel ville ha vært mer hensiktsmessig. Selv når intensjonen er å avkle fortellinger, det vil si myter, så tror jeg mer av en fortelling ville ha gjort seg.
Når man som leser til stadighet hopper frem og tilbake mellom epoker, mister man noe av den oversikten som de innledende kapitlene var ment å gi. Et tilleggsproblem er at Amadou ofte ser seg nødt til å gjenta de samme opplysningene.
Overbeviser uten å være spenstig
De to mest interessante kapitlene er det som skildrer den ortodokse kirkens historie, og kapitlet om hvordan den bysantinske keiserideologien tok form.
At Bysants aldri utviklet et tydelig skille mellom kirke og stat, men tvert imot modellerte keiserrollen etter Det gamle testamentets utvalgte konger, var et av mange ankepunkter som vestlige tenkere hadde imot det bysantinske samfunnet.
Amadou skriver overbevisende om hvordan Bysants allikevel var dynamisk og tilpasningsdyktig. Det som utenfra fremsto som et meningsløst og i overkant intrikat sammensurium av religiøse og politiske seremonier, hvor keiseren i praksis var pave, var i virkeligheten en svært gjennomtenkt og subtil balanse mellom kirke og stat:
«For det første fordi kirken ble ansett som en uunnværlig del av keiserriket, ikke som en konkurrerende maktinstitusjon. For det andre fordi keiseren som syndig menneske i siste instans var prisgitt kirken, som kunne gi ham syndsforlatelse, men som om nødvendig også hadde myndighet til å ekskommunisere ham.»
Bysantinerne. Den lange historien er en lett bok å anbefale til enhver som allerede er interessert i Bysants’ og den ortodokse kirkens historie. Vest speiler seg i øst og motsatt, slik at vi ofte sliter med å se hverandre. Litterært sett er denne boken kanskje ikke den mest spenstige, men den vil utvilsomt bidra til felles forståelse.
