Anmeldelser

Skogens urolige stilleben

ANMELDELSE: Mona Høvrings nye diktsamling nærmer seg naturen med respekt og ømhet.

I filmverdenen advares det mot å jobbe med dyr og barn – de lar seg ikke enkelt regissere. En god idé på papiret kan bli til kaos idet disse uregjerlige enhetene forsøksvis behandles som skuespillere eller kulisser på filmsettet.

I litteraturens verden er det på et vis enklere: I ro og mak kan ordene gestalte barnets og dyrets bevegelser i verden.

I disse ordnede formene melder det seg imidlertid andre risikoer. Skildringer av naturen og dyra som vandrer der, kan være fine å lese, men de framstår fort fattige satt opp mot opplevelsen av å være der. Dessuten kan dyret ofte brukes – til samme tid opphøyes og reduseres – som en metafor. Det levende dyret slutter å eksistere for seg sjøl, og blir et middel for å formidle noe annet.

---

Høvring

Dikt

Mona Høvring

Skogsinteriør med rev og andre dikt

64 sider, Forlaget Oktober 2025

---

Litterær bragd

Jeg reflekterer over disse erfaringene i møte med Mona Høvrings nye diktsamling. Ikke fordi den snubler i disse fellene, men fordi den nettopp ikke gjør det. Bokas litterære bragd er nærmest vanskelig å få øye på, fordi Høvrings poesi framstår så naturlig. Her følger vi «jenta» som fører ei grønn dagbok over livet i skogen, og dyr, fugler og insekter fyller sidene.

Menneskeblikket trekker sine egne assosiasjoner og tilfører sine egne følelser, samtidig som at skapningene, inkludert jenta, får lov til å bare være. I denne balansen spenner Høvring også opp en annen kontrast, mellom det stillfarne og evige, og det stormfulle og forgjengelige.

Skogen åpner seg

Boka har en formmessig variasjon, fra lyriske linjeskift til prosadikt, som fyller ut de ulike vekslingene i perspektiv. I enkelte dikt er det som om skogen åpner seg for oss uten menneskelige forstyrrelser, slik bokas tittel viser til med betegnelsen «interiør». Skogens interiør er både et åpent og lukka rom, og allerede med bokas første dikt skapes ei malerisk stemning:

«Igjen er det lysets tid i skogen, / lydene kommer i grønne hikst»

Hvem er det som observerer? Perspektivet føles nært uten å være inngripende. Høvrings språk er forholdsvis spartansk, med få bruk av beskrivende eller besjelende adjektiver. Det er snarere konstaterende, skogens liv legges fram med en form for selvfølgelighet som med betydningsfulle detaljer kjennes trua.

Åpninga «Igjen er det …» synes å vise til Vinjes berømte åpning til «Vaaren»: «Enno ein gong …», men de grønne hikstene tilfører en tone av angst. I et seinere dikt videreføres denne følelsen av at naturens rytme er i fare, og at noe vi tar for gitt kan snart gå tapt:

«Årstidenes evne til å imitere seg sjøl / er ennå intakt».

Går i dialog med klimakrise

Slike innslag er gjennomgående, men sparsommelig brukt, og tillater leseren å navigere seg i et (ennå) familiært terreng. Diktene er rike med detaljer, om det så er hegren, mauren eller bjørka, men oppleves ikke oppramsende eller flate, som i et oppslagsverk.

Det nøkterne og liksom ydmyke språket åpner for egne minner og assosiasjoner, men jeg føler hele tida på en slags stillfaren sorg mens jeg leser. Det er som om alt dette kjente, sjølve naturens kretsløp, er i ferd med å glippe, også i teksten.

Vi kan kalle dette for «klimapoesi», altså en type dikt som går i dialog med vår tids klimakrise og naturødeleggelser, men det oppleves ikke som om Høvring har en kalkulert agenda. Igjen er denne observerende kvaliteten tilstrekkelig til å inneholde en rekke erkjennelser like rystende som stormen som røsker i furuas dype røtter.

Vi kan kalle dette for «klimapoesi»

Et hellig sted

Jenta og dagboka introduseres på andre side, og blir en slags ledsager. Hennes funksjon kan ikke så enkelt oppsummeres, for sjøl om hun tilfører en konkret menneskelig tilstedeværelse, er det noe drømmeaktig i hennes møte med skogen.

Til dels er hun betraktende, en samler som skriver ned artsnavn og andre syner, til dels glir hun inn i dyras verden med kropp og sjel. De taler til henne, som i et eventyr, hun lytter etter dem i søvne, og et element av mystikk omkranser det tilsynelatende enkle interiøret. Etter å ha ramsa opp «alt hun veit om dyreriket og planteriket», stadfester hun: «dette er et hellig sted».

Like etter spør hun om hvem som er jordas salt – beskrivelsen Jesus hadde av mennesket som en næringsfull kraft. Jenta, derimot, spør om det er fuglene, kortnebbgåsa, pilfinken eller fjæreplytten, eller oteren, beveren, døgnflua, som er jordas salt.

Eksistensielle spørsmål

Jentas eksistensielle spørsmål tillegger henne en annen tyngde i boka, altså er hun ikke bare det barnlige blikket, men også et livsvitne uten alder. Rollen hennes som en som skriver, gir også anledning til å reflektere over språkets betydning i møte med naturen. Helt sømløst skriver Høvring slik fram en poetikk, som her:

«Sjøl sovende i snøen / virker det som om bjørka er fylt / av en anelse om sitt eget livsløp. / Ordet ‘søvnskog’ burde skrives inn / i vinterens encyklopedi, / og om ikke ordet finnes fra før – / hvem vil redusere erkjennelsen / av det generelle livet, av sødmen og bitterheta / og alt det andre tenkelige. / For vi har bruk for orda, vi har behov / for søvnen og skogen, / og for snøen – / den som drysser fra ei bjørk / avbilda i et leksikon.»

Her formidles også kjernen i boka. Poesiens ord kan berøre naturens anelse om sitt eget livsløp, uten å redusere det, og alt det andre tenkelige.

Mona Høvring lykkes med nøyaktig dette, i ei berørende og betydningsfull bok.

Høvring

Sigrid Elise Strømmen

Mer fra: Anmeldelser