Melanie Mederlind er en regissør som ønsker å utfordre både publikum og teaterformen selv. Med sitt nyeste prosjekt,Lady Macbeth, tar hun steget inn i et mørkt landskap med et manus hun selv har utviklet. Hun tar utgangspunkt i Nikolaj Leskovs novelle fra 1865, om en kvinnes fall fra et undertrykt ekteskap til brutal og blodig frihet, men henter også inspirasjon fra Shakespeares Macbeth og Alice Birchs film Lady M.
---
Teater
Lady Macbeth
Fritt etter fortellingen «Lady Macbeth fra Mtensk» av Nikolaj Leskov
Dramatisering og regi: Melanie Mederlind
Scenografi, video- og lysdesign: Jens Sethzman
Kostymedesign: Alva Walderhaug Brosten
Lyddesign: Bjørnar Hopland
Det norske teatret, Hovedscenen
---
Dette er ikke som Shakespeares klassiker hvor ladyen trenger sin mann for å utføre drapene på veien til posisjon og makt. Mederlind gir oss en kvinne som selv makter å utføre drapene. I dette ligger spiren til en forvridd og interessant studie av feminisme.
Lady Macbeth er åpningsforestillingen for Kjersti Horn som sjef ved Det norske teatret. En sjef som har uttalt at hun ønsker mer komplekse kvinneroller på scenen. Dessverre mister vi både det komplekse og den interessante studien av feminismen fort av syne.
Klaustrofobisk liv
Det begynner så lovende. Hovedscenen er åpnet opp i all sin bredde, noe som gir en nærmest cinemascopisk opplevelse. Elegant lyssetting, suggererende musikk, og en enkel, men talende scenografi drar oss raskt inn i Lady Macbeths univers.
Ikke minst bidrar designer Alva Walderhaug Brostens utsøkte kostymer til historiefortellingen. Hovedpersonens stadige kjoleskift med stive krinoliner og snøring av korsett, fremhever det klaustrofobiske livet – innesperret i et praktfull gods, i et kjærlighetsløst ekteskap og snevre rammer for livsutfoldelse.
Sex og samvittighetsløse mord
Mederlinds visuelle form for historiefortelling tar en annen retning når Katarinas mann reiser vekk, og hun selv «vekkes til live». Med ett får hun øynene opp for mer av verden - inkludert den sjarmerende gårdsgutten Sergej (Leo Magnus de la Nuez). Det pasjonerte forholdet deres utbroderes i stadig mer akrobatiske omfavnelser og ekvilibristisk koreografert sex.
Før den snaut to timer lange forestillingen er over, har hun fire mord på samvittigheten
Etterhvert savner man likevel noe mer enn fascinerende bruk av teaterets visuelle virkemidler. Det er som om det mangler en substans bak det suggererende. Savnet eskalerer etterhvert som historien skrur seg til; Med Katarinas (livs)begjær slippes også de mer destruktive kreftene i henne løs. Før den snaut to timer lange forestillingen er over, har hun fire mord på samvittigheten, men er selv tilsynelatende samvittighetsløs.
Ikke smertefullt nok
Julie Mo Sandø har sterk scenisk tilstedeværelse i rollen som Katarina, og får frem en karakter vi har sympati med i starten, men som etterhvert blir en skapning av sine egne mørkeste impulser. I det øyeblikket hun føler seg truet og noe kommer i veien for ambisjonene, dreper hun. Inkludert et siste, helt umotivert mord på en medsøster.
Her har ikke publikum noen å heie på, fordi man ikke får noen dypere forklaring for beveggrunnene. Ladyen har det heller ikke smertefullt nok til at vi får noen forståelse for hennes handlinger. Slik blir vi redusert til betraktere, snarere enn å leve oss inn i fortellingen.
Uten kjerne
Har vi å gjøre med en psykopat?
Det er grenser for hvor interessant det er å se en psykopat – uansett om det er mann eller kvinne. Når man tar opp et slikt tema, blir det først interessant når man forstår hva slags lidelse som påføres menneskene og omgivelsene rundt.
I denne historien får vi aldri svar på det. Ifølge programmet er Mederlind opptatt av maktstrukturer som bygger på kjønn, klasse og rase, men som forestilling kommer ikke dette godt nok frem. I stedet føles det som å bli dratt inn i noe som ikke har en kjerne. Der enkeltdelene stemmer, men helheten blir uforløst. Der scenografi, musikk, lys, kostymer og skuespill byr på høy kvalitet, men manus svikter og meningen med det hele uteblir.
