Pave Frans er ikke bare lederen for verdens desidert største religiøse organisasjon. Argentineren er også et vandrende medieikon. Antakelig har den katolske kirken aldri hatt en like vellykket mediestrategi for en regjerende pave slik den har hatt med historiens første pave fra Latin-Amerika.
Velregisserte dokumentarer tilpasset de globale strømmetjenestenes formater med pave Frans ligger ute på Netflix og Disney+. I den prisvinnende spillefilmen The Two Popes (2019) fremstilles den argentinske paven som ytterst sympatisk og den samme varme menneskeligheten iscensetter den legendariske filmregissøren Wim Wenders dokumentar om paven i 2018. Da hadde allerede pave Frans havnet på forsiden av Rolling Stone Magazine med strofen fra Bob Dylans låt «The times they are a-changin» som overskrift - en strofe som kanskje mer enn noen annen fungerer som prisme for 1960-tallets protestkultur og frigjøring.
---
Sakprosa
Pave Frans og Jorge Mario Bergoglio
Hope: An Autobiography
Oversatt til engelsk av Richard Dixon og Carlo Musso
320 sider, Random House 2025
---
Den katolske kirkens overhode slipper å begrense seg til menigheten. Argentineren Jorge Mario Bergoglio når ut til en hel verden gjennom mikrofonstativet som settes rett foran ham av kommersielle giganter.
Blir aldri medrivende
Den ferske selvbiografien Hope. An Autobiography er intet unntak. Forlaget Random House promoterer boka som «groundbreaking» og «intimate» uten at det egentlig er så mye nytt eller at man kommer så tett på pavens person som denne markedsføringen skulle gi forhåpninger om.
Fordi vi kjenner så mye fra Bergoglios 88 år gamle liv allerede må en sammenhengende historie som dette nødvendigvis bygge på mange velkjente elementer. Men selvbiografien blir også mindre nærgående fordi fortellergrepene som tas ofte beveger seg fra generelle poenger til et eksempel og derfra til en pavegjerning.
Eksempelvis skjer dette når paven preker om krigens ondskap. Han illustrerer dette med familiehistorien om hvordan bestefaren deltok i første verdenskrig, og beretter så om besøket sitt som pave til en kirkegård for italienske soldater fra krigen. Deretter bruker paven besøket som et springbrett for å forkynne om krigens meningsløshet. I stedet for at vi kommer tett på opplevelsene paven hadde som barn, der han lyttet til bestefarens minner, blir vi avspist med pavelige refleksjoner som vi like gjerne kunne hørt i en offisiell tale. Og i stedet for at livshistorien flyter lett gjennom boken, får vi stadige avbrudd med pavens teologiske poenger som gjerne er bygd rundt frempek mot pavegjerningen.
I stedet for at livshistorien flyter lett gjennom boken, får vi stadige avbrudd med pavens teologiske poenger
Derfor blir dette aldri en virkelig medrivende historie. Det blir mer en alvorstung memoar der anekdoter og hendelser gis mening gjennom pavens offisielle teologi. I stedet for at refleksjonen vokser ut av hendelsene er det som om paven erindrer det som passer best til det religiøse budskapet han er utpekt til å forkynne.
Påfallende utelatelser
Hva som utelates er alltid interessant i en nøye tilrettelagt selvbiografi av en sittende statsleder. I dette tilfellet er særlig utelatelsen av pavens opphold i Córdoba 1990-1992. Det er påfallande at det eneste som nevnes fra en så dramatisk fase i jesuittens liv, er uttrykket «the dark night at Córdoba».
Mange har valgt å tolke «eksilet i Córdoba» som en disiplinærstraff eller tukt i jesuitterordenen. Men i selvbiografien får vi ingen ny kunnskap om denne fasen i pavens liv. I boka Life. My Story Through History (2024) var han noe mer meddelsom da han erkjente at han hadde hatt en autoritær lederstil som ledet til en disiplinær reaksjon fra hans overordnede. Men det meste vi vet kommer fra annenhåndskilder. Derfor kunne en mer åpenhjertig selvbiografi vært interessant.
Hva med dilemmaene?
Fra å bli stuet vekk og sendt i eksil i Córdoba i 1990 blir Bergoglio håndplukket av erkebiskop Antonio Quarrachino til en kirkelig maktposisjon i erkebispesetet Buenos Aires i 1992. Denne spektakulære vendingen i Bergoglios kirkelige liv tematiseres ikke. Og nøkkelpersonen Quarrachino nevnes ikke en eneste gang. Hvorfor?
Ser han ikke dilemmaene som katolske ledere sto i?
Argentinas historie etter den andre verdenskrig er dramatisk og den katolske kirken står i sentrum for det hele: Kirkens rolle under militærkuppet mot Perón, katolsk motstand mot militærregimet og biskopers velsignelse av juntaen. Disse spenningene var en del av Bergoglios kirke, men i sin selvbiografi er han knapp. Ser han ikke dilemmaene som katolske ledere sto i og de fatale konsekvensene av valgene deres?
Besøket i Chile
Det er også underlig hvordan paven skriver om besøket til Chile i 2018 etter at han lærte om de mange overgrepene i den chilenske kirken. Han innrømmer at besøket ikke var enkelt, men at han ikke nevner de spektakulære gateprotestene han ble møtt med, er underlig. Han har jo ikke blitt møtt med motstand noe annet sted på sin drøye ti år lange triumfferd fra land til land. Har han fortrengt at TV-bildene gikk verden rundt? Kunne han ikke det minste ha nevnt dem og forklart leseren hva han tenker om begivenhetene nå som han har de på avstand? Har han spilt noen rolle i det massive frafallet i Chile hvor kirken har tapt mer terreng enn i noe annet latinamerikansk land?
Eller hva med hans egen rolle som den argentinske kirkens mektigste mann fra 1998 til 2013: Hvorfor adresserte han ikke problemet med seksuelle misbruk i kirken slik han har gjort som pave? Var ikke overgrep et problem i kirken i metropolen Buenos Aires? Hvorfor gikk han fra taushet til tydelighet i offentligheten? Leseren kunne fortjent en forklaring på denne radikale profil-endringen.
Fortsatt problematisk om militærkuppet
Det er få episoder i Jorge Mario Bergoglios liv som forblir like omdiskuterte som hans rolle i foranledningen til arrestasjonen av jesuittbrødrene Francisco Jalics og Orlando Yorio etter militærkuppet i Argentina i 1976.
De ble utsatt for grov tortur, men ble løslatt og overlevde. Spørsmålet er fremdeles hvorfor. Brevet vi har etter Yorio, som jesuitten skrev etter at han slapp ut av fangeskapet, gir ingen flatterende beskrivelser av den nåværende pave. Tvert imot opprettholdt Yorio inntil sin død anklagen om at Bergoglio var medskyldig for arrestasjonen.
Når paven beretter om sin rolle under militærdiktaturet i Argentina foretar han et interessant fortellergrep: Han hopper glatt over den omdiskuterte foranledningen til arrestasjonen og konflikten han hadde med Jalics og Yorio. Spørsmålet om hvorvidt Bergoglios rolle i å ta fra Yorio presterettighetene kan ha blitt oppfattet av militærdiktaturet som et grønt lys til å arrestere ham, er uberørt. I stedet går paven rett til hendelsene etter arrestasjonen og fremstiller seg selv i knappe vendinger som en innflytelsesfull kirkeleder med en direkte kanal inn til juntalederne og som en utrettelig frihetskjemper som lykkes i å få jesuittene løslatt.
Det gjenstår ennå ubesvarte spørsmål
At juntalederen Emilio Massera ble tildelt hedertittelen honoris causa av det jesuittiske universitetet (USAL) under en høytidelig seremoni mens Bergoglio ledet jesuittordenen i Argentina tematiseres derimot ikke. Vi får heller ikke vite hva som ga Bergoglio innpass til flere møter med juntaledere mens andre prester måtte flykte eller sågar bøte med livet.
Det gjenstår ennå ubesvarte spørsmål. Det er ikke oppsiktsvekkende når vi har med en autorisert pavebiografi å gjøre. Men utelatelsene bør et kritisk forskerblikk merke seg.
Ingen endelig sannhet
I filmen The Two Popes fremstilles den argentinske paven som en angrende synder som har liten grunn til å være stolt over at han aldri talte imot militærdiktaturet. I selvbiografien til argentineren er det derimot ingen spor av denne historien. «Jeg husker mine synder,» skriver paven. Men det konkretiseres aldri. «Jeg har gjort mange feil,» skriver han uten at leseren får eksempler på hva som har gått galt.
Verken i filmens drama eller i denne selvbiografiens anekdoter får vi den endelige sannheten. Den ligger i historiens mørke – kanskje klar til å lyses opp når dette pavedømmet er til ende og flere av kortene muligens kan komme på bordet.
Selvbiografier kan være detaljrike eller sveipende. De kan dokumentere et helt liv i detalj eller utgjøre et slags testament over fortiden der man uttrykker takknemlighet overfor det som har vært og tildeler etterkommerne oppgaver for det som skal komme etter ens død. I så måte er denne selvbiografien aller mest et testament – et åndelig testament. Og slik ligner den på alle foregående intervjuer, opptredener, encyklikaer og taler hvor historiens første pave fra Amerika har forkynt budskapet sitt.