Anmeldelser

Språkløs ungdom

ANMELDELSE: Psykolog Johanne Rogndals beretning om sitt eget opphold på lukket psykatrisk ungdomsavdeling er rystende lesning.

Hun sier egentlig det meste helt i starten av boken. Rogndal er blitt tobarnsmor, utdannet psykolog og forfatter. I en scene beskriver hun ettåringen sin, som på sengekanten plutselig får et hysterisk gråteanfall. Uten å være i stand til å uttrykke hva som er galt, blir barnet bare mer og mer ute av seg. Og det blir også moren. Helt til hun i en desperat innskytelse spør om datteren er sulten.

Da roer barnet seg som ved et trylleslag. Mor og barn puster ut. Forståelsen er der, og med den vet barnet at hjelpen kommer.

---

Instukid

Sakprosa

Johanne Rogndal

Instukid. Mine år på ungdomsavdeling

205 sider, Cappelen Damm 2025

---

«Instukid», Johanne Rogndals bok om halvannet år i ungdomspsykiatrien, fra hun var femten til sytten år på begynnelsen av 2000-tallet, er beretningen om hva som skjer når voksne ikke forstår barnets behov. Og som istedenfor å fortsette å lete, straffer barnet for at det utagerer. Slik blir alt bare verre, mye verre.

Fra urolig femtenåring til tvangspasiet

Det er forferdelig lesning, nesten ikke til å holde ut. Det varer, og det varer. Det er nesten ikke til å begripe at Rogndal orker å vende tilbake til denne tiden i bokform, langt mindre at hun har orket å bli psykolog. Hun skriver veldig fint om den stadig tilbakevendende frykten, selv nå, for at hun skal vippe over kanten igjen, bli gal.

Men hun skriver også om et sterkt behov for å klare seg selv, ikke be om hjelp. Og det er ikke noe rart i det hele tatt, når vi følger hennes beretning om hvordan henne rop om hjelp i tenårene ble brukt mot henne. Det som begynte med en urolig femtenårings hjelpeløse gråteanfall og angst på skolen, eskalerte til å bli en selvskadende, voldelig og etter hvert suicidial tvangspasient, med politi og pleiere som utsetter henne fra alt fra neddoping, utstrakt bruk av vold, pepperspray, isolasjon, frihetsberøvelse og det jeg vil karakterisere som psykisk vold.

Hun får høre at hun med vilje motsetter seg alle forsøk på hjelp. Hun får høre at hun er vanskelig. Hun får høre at hvis hun ikke blir bedre, blir hun flyttet til en annen avdeling, eller verre: hun slipper aldri ut.

Hvor var de trygge voksne?

Vi får aldri vite årsaken til femten år gamle Johannes opprinnelige problemer. Det blir nærmest glemt i løpet av den 205 sider lange fortellingen, som avslutter med et ramsalt oppgjør med institusjonen hun var innlagt på, av institusjonen selv. I journalen hennes blir det aldri forklart hva som er årsaken til innleggelsen eller hva man tenker kan gjøre Johanne bedre. Hun skriver ikke noe om det selv, heller. Kanskje er det privat, kanskje vet hun det ikke.

Hun skriver litt om ansvarsfølelsen hun har overfor moren, hvordan det skal gå med henne. Lite om faren. Hun antyder likevel løsningen, det hun skulle ønsket seg den gangen: At noen trygge voksne ikke ble redde av at hun ble redd. At noen hadde våget å stå i det med henne. At noen roet henne ned, viste medmenneskelighet. Viste at de hadde tid til henne. Omtrent som det man ville gjort med et lite barn som gråt.

Kanskje går det an å trekke en parallell her til hvordan man tenkte om barnegråt i tidligere tiders oppdragelse: man skulle stenge døren og la barnet gråte ferdig. De fleste barnepsykologer har sluttet med den tilnærmingen for lengst. Barn gråter ikke fordi de er obsternasige, men fordi de er urolige. De trenger ikke oppdragelse, de trenger trøst. De trenger hjelp til å roe seg selv ned. Det skjer ikke ved avstand, men ved tilnærming.

Psykiatriens makt

Det er veldig vondt å lese Rogndals bok, også fordi den rokker ved opplevelser jeg selv har hatt som ung kvinne. Møtet med hjelpeapparatet jeg selv hadde omtrent på samme tid som Rogndal beskriver, er gjenkjennbart. Intetsigende spørsmål fra distanserte psykologer. Medisiner. Sporadisk oppfølging, ventetid, utskifting av behandlere. Det er så man trekker pusten dypt og takker høyere makter for at det aldri ble behandlingsopphold på institusjon. Hvordan det ville gått da, er ikke godt å si.

Det er nesten ikke til å tro, det som skjer inne på avdelingen

Johanne Rogndal viser med skremmende tydelighet hvor sårbart et menneskesinn er, hvor stor makt psykiatrien har (hatt), og hvor fort en nedadgående spiral kan spinne. Hun beskriver også hvordan jakten på tilhørighet er så sterk at den gjør at innlagte ungdommer kopierer hverandres destruktive atferd. Maktbruken som foregår inne på institusjonen gjør at ungdommer utagerer, som en siste måte å kontrollere situasjonen på, bevare verdigheten, selvbestemmelsen.

Det er nesten ikke til å tro, det som skjer inne på avdelingen, og det skriver hun selv også.

Veien ut

Hva var det som hjalp Johanne Rogndal?

Først og fremst: Medmenneskelighet fra enkelte pleiere som nektet å forholde seg kun til symptomene. En sta vilje til liv, som dukket opp idet mange i behandlingsapparatet var i ferd med å gi henne opp.

Og kanskje det viktigste: En trygg voksen som hadde tro på henne.

Som hun selv skriver, mot slutten av boken, om den nye psykologen hun fikk: “Håkon hadde et annet blikk på meg. Og jeg ville være det Håkon så.» Hun forteller om da hun var liten og foreldrene bygde hus, og uten at noen visste det gjemte hun en løvetann i sementen da grunnmuren ble støpt. Kanskje var det noe i henne som visste at hun selv skulle være en slik løvetann. Som sprengte seg gjennom sementen og overlevde.

Det er en vanvittig krevende jobb å reise seg når de en trodde skulle hjelpe er med på å gjøre en verre. En kjemper på et vis mot et helt system. Kanskje måtte Johanne Rogndal bli så syk, miste håpet så fullstendig, for å orke den jobben. For det var kanskje øyeblikket da hun ga opp behandlingsapparatet, at hun reddet seg selv.

Kristine Hovda

Kristine Hovda

Musiker og forfatter. Anmelder bøker i Vårt Land.

Mer fra: Anmeldelser