Anmeldelser

Tar «litt kristne» på alvor

ANMELDELSE: Åste Dokka har skrevet en viktig bok for en stor gruppe som sier de ikke kan tro på Gud.

Bokas lange undertittel antyder hva Åste Dokka mener med den mildt fleipende tittelen Litt kristen. Hun tilføyer: «Eller hvorfor det er greit at kirka er full av folk som ikke vet hva de tror på».

Til å begynne med forstår jeg ikke helt om boka henvender seg til en slik gruppe i Den norske kirke, altså «folk som ikke vet hva de tror på». Kan det tenkes at den også henvender seg til dem som vet litt for godt hva de tror på, ulike grupper av portvoktere, folk med makt til å definere hvem som primært hører til i denne kirka – og hvem som ikke gjør det?

I det hele tatt: Hvem utgjør bokas store «vi»?

---

Litt kristen

Sakprosa

Åste Dokka

Litt kristen. Eller hvorfor det er greit at kirka er full av folk som ikke vet hva de tror på

208 sider, Gyldendal 2025

---

De som ikke «tror på Gud»

Boka åpner med store, sveipende utsagn om hva «vi mistet da vi fikk alt». Slike formuleringer blir både for omfattende (de kan umulig gjelde alle) og for innskrenkende (de virker myntet på en velfødd middelklasse). Jeg tror ikke de eksistensielle kvalene Dokka beskriver i begynnelsen av boka gjelder så mange som hennes omfattende bruk av ordet «vi» kan tyde på. Riktignok brer oppmerksomheten om selvutvikling seg, og mange nordmenn går i terapi, slik boka peker på, men det gjelder fremdeles en begrenset del av befolkningen.

Et av tekstens mest interessante partier er likevel en presentasjon av mennesker Dokka regner som «litt kristne», folk med vanlige og uvanlige liv, mer eller mindre tilknyttet lokale kirker. De navngitte personene, noen av dem med historier Dokka har smeltet sammen av «ulike typer», gjør bokas framstilling konkret. Leseren kan danne seg tydeligere bilder av hvem det dreier seg om.

Her blir det også tydeligere at boka primært henvender seg til dem som ikke kan si at de «tror på Gud». Dokka vil med eksemplene peke på andre mulige tilknytninger til kirka, som deltakelse i kor, interesse for historie og kultur, sansen for selve kirkebygningene, for kunsten og musikken, seremoniene og salmene.

Skriver med autoritet

En styrke ved både Dokkas debutbok, Leve vanskeligere (2020), og Litt kristen er formuleringsevnen og viljen til avgrensning. Begge bøkene tar for seg sentrale teologiske emner. Den første kan leses som en etikk nettopp for en norsk middelklasse, med et klart mål: Kristnes liv bør være vanskeligere, ikke lettere.

Dokka skriver med autoritet om en eksistensielt engasjert kristendom

Årets utgivelse kan leses som en troslære, vel så mye om det usikre som det sikre ved troen. Dokka skriver med autoritet om en eksistensielt engasjert kristendom, der noe står på spill. Hun våger å gjøre seg sårbar ved å skrive om egen tvil og uro.

Kristendommens svar

Etter et kort forord faller boka i ti deler. De tre første kapitlene sirkler inn bokas tema: Hva vil det si å være «litt kristen»? På hvilken måte kan man hevde at det er umulig å tro? Hva er det å tro?

Deretter følger fem kapitler med utgangspunkt i fellesmenneskelige grunnvilkår. Dokka viser hvordan kristendommen kan gi svar på spørsmål alle møter på forskjellige måter i løpet av livet, basert på Irving D. Yaloms bok Eksistensiell psykoterapi. Kapitlene er en respons på hans beskrivelse av fire eksistensielle vilkår: døden, friheten, ensomheten og meningen. Til hvert av ordene viser Dokka hvordan luthersk kristendom kan sies å svare på utfordringene, ved å gi innspill «til en allment tilgjengelig teologi» om emnene.

Logikken er som følger: «hvis kristen tro utelukkende har svar på problemer den selv har formulert – eller i verste fall skapt – har den begrenset relevans for mennesker som ikke er formet av kristen tro». Anvendelsen av Yaloms tenkning gjør Dokkas bok konsentrert, samlet. Likevel ville det styrket boka om den var mer rettet mot nære omgivelser, språklig sett. Yaloms bok er tross alt 45 år gammel og ser verden fra et amerikansk perspektiv.

Hvor viktig er Guds eksistens?

De to siste kapitlene avrunder argumentasjonen. Dokka legger vekt på religiøs praksis, inspirert av forskjellige forfattere som den svenske sosialantropologen Mikael Kurkiala og den australske musikeren Nick Cave. I den forbindelse berører hun et av bokas gjennomgående spørsmål: Kan ikke Guds eksistens betraktes som en detalj, en ren teknikalitet, i helheten?

Å henge troen på spørsmålet om Guds eksistens, er et relativt nytt fenomen i menneskehetens historie. Før opplysningstida stilte svært få mennesker slike spørsmål. Dokka mener kristendom i vår tid heller bør knyttes til praksis, til handling, enn å krysse av i riktig rute i spørreundersøkelser om tro.

Et uavklart forhold til Gud

Dermed er boka tilbake ved utgangspunktet, hvor Dokka refererer til Den norske kirkes undersøkelser om medlemmenes tro. Ved å kombinere tall fra Statistisk Sentralbyrå med kirkas egne tall, kommer hun fram til at 1,7 millioner mennesker er medlemmer av kirka uten å bekjenne noen klar gudstro. Det vi si at over halvparten av medlemmene «har et uavklart, distansert, ambivalent, vagt positivt forhold til Gud og kirke, og verdsetter medlemskapet sitt uten å gå så tungt inn i det», som Dokka formulerer det.

I slike sammenhenger henvender hun seg til dem jeg kaller «portvokterne»: Overbeviste kristne vil ha den store gruppa over på sin side, som aktive i menigheten. Overbeviste ikke-kristne vil få flere til å ta skrittet ut av kirka. Dokkas bok argumenterer enkelt sagt for at den store gruppa uten definert tro bør tas på alvor – nettopp som «litt kristne», eller «småkristne», som hun også kaller dem.

Den «litt kristne» hos Fosse

Uttrykket «litt kristen» finnes i kulturen. Det er ord noen hver kunne finne på å bruke om seg selv. Et eksempel fra våre nære språklige omgivelser er maleren Asle i Jon Fosses roman Septologien. Asle reflekterer over sammenhengen mellom kunst, liturgi og bønn.

Septologien framstiller et foranderlig, troende menneske, en «litt kristen» person, om du vil, i dialog med den katolske kirkes tidebønner, inkludert trosbekjennelsen. Asle mener liturgien setter ham i kontakt med noen han kaller «dei små», de tidlige kristne, de som knapt visste hvordan man formulerer en tro. Bønneformularene kommer fra historiens dyp. Rosenkransen utgjør Asles forbindelse til tradisjonen.

Jon Fosses bøker utgjør en omfattende refleksjon over eksistensielle vilkår, med romanens unike mulighet for å tilby et lavt perspektiv på tro og tvil, sett nedenfra.

Kunne styrket boka

Åste Dokka fremstiller seg selv som en «eksistensiell junkie», en person som i dagliglivet oppsøker samtaler om «ordentlige ting», vanskelige, såre, rotete og fortvilende sider ved livet. At hun er prest, gjør det lettere å komme dit i møte med andre. Hennes bok kan leses som en erkjennelse av at kristendommen i vår del av verden gjennomgår store endringer, fra å ha blitt definert som lære til i større grad å defineres som praksis. Det følger av en sentral side ved forståelsen av tro: kjærlighet utfolder seg framfor noe i handling.

Praksis kan også være å lese Bibelen, og på det punktet skulle jeg gjerne sett en utvidet argumentasjon. Hvilken status har Bibelen som åpenbaring, som hellig skrift? Dokka berører spørsmålet i sin første bok, Leve vanskeligere, der åpenbaringen framfor noe forstås som hendelser, i og med personen Jesus Kristus. For «litt kristne» tror jeg det kunne vært nyttig med en tydeligere avklaring.

Hadde slike perspektiver fått større plass i Dokkas grubling, i stedet for Yaloms eksistensielle psykoanalyse, ville det styrket framstillingen

Med jevne mellomrom får vi diskusjoner om bibeltekstens status som overlevert tekst. En god del av spørsmålene Dokka tar opp, henger sammen med hvordan man ser på Bibelen som religiøs autoritet. Mitt spørsmål er om ikke Bibelen også har sin styrke som litteratur, som kunst, slik Asle fremlegger sin svake tro i Septologien? Hadde slike perspektiver fått større plass i Dokkas grubling, i stedet for Yaloms eksistensielle psykoanalyse, ville det styrket framstillingen – og gjort den mer overbevisende kompleks.

Ingen mystiker

Mot slutten av boka er hun inne på et interessant spor, inspirert av den tyske teologen Karl Rahner. Han skrev på 1960-tallet: «Morgendagens kristen vil være ‘mystiker’, en som har erfart noe, eller ikke finnes i det hele tatt.»

Dokka mener det er noe sant i utsagnet. Det plager henne, for er hun ingen mystiker selv, og hun kommer ikke til å bli det, skriver hun. Jeg deler erfaringen av mangel på kontakt med det mystiske, for å si det kort. Men lesningen av Fosses romaner har åpnet øynene for at det mystiske ganske enkelt kan være noe som viser seg i selve skriften, i det å lese og skrive.

Konsekvensen av å lese Bibelen som litteratur, og dermed som et annerledes utgangspunkt for å tro – eller å regne seg som «litt kristen» – skulle jeg gjerne sett en teolog av Dokkas format undersøke nærmere. Kanskje kunne også bokas bruk av ordet «vi» blitt tydeligere som følge av det.


Åste Dokka er kommentator i Vårt Land, derfor er boka anmeldt av en ekstern kritiker. Tom Egil Hverven er fast ansatt i Bokmagasinet i Klassekampen


Mer fra: Anmeldelser