Det slår meg, når jeg setter i gang med å lese danske Bjørn Rasmussens Kirstens hevn, at vi lever i den indre monologens tidsalder. Eller om jeg skal moderere meg litt; så har vi i de siste tiårene lest ganske så mange forskjellige indre, kvernende tankestrømmer. Og fortsatt kan vi komme til å dyppe tåa ned i den flytende elven av litterær bevissthet når vi åpner en norsk roman.
---

Roman
Bjørn Rasmussen
Kirstens hevn. Hestejenteroman
Oversatt av Kyrre Andreassen
187 sider, Bonnier Forlag 2025
---
Bare ta Kyrre Andreassens Ikke mennesker jeg kan regne med, en av fjorårets store romansuksesser, hvor Linda Hansens stream of consciousness avkler mannen hun var gift med, og bygda hun bor i. Eller Carl Frode Tillers flom av nag og innestengte følelser, nå sist i hodet til namsosingen Trond, i fjorårets roman Arbeiderhjerte. Eller den finslipte malstrømmen i Trude Marsteins skarpe blikk på middelklassen, sist sett i romanen Egne barn (2022). Eller Jon Fosses eksistensielle og åndelige flyt i septologien om kunstmaleren Asle.
Ja, du skjønner hva jeg mener.
Fjortisdagbok og litterær monolog
I Kirstens hevn er det 14 år gamle Kirsten som fører ordet – i en talestrøm som ligger skjæringspunktet mellom en fjortisdagbok uten filter og en improvisert overskridende monolog.
Kirsten bor sammen med moren og stefaren på en rideskole på Jylland. Livet består av hester, hester og hester – og venninnene Vepsen, Karina og Anita aka Baby Spice, Scary Spice og Sporty Spice. De kjeder seg, røyker, stjeler på den lokale bensinstasjonen, øver på å kysse med hverandre, drikker rom og cola – og diskuterer hvordan de skal drepe stefaren til Kirsten.
Danske Bjørn Rasmussen (f.1983) debuterte som dramatiker i 2004, og har siden gitt ut flere romaner og en diktsamling. Felles for alle utgivelsen er hvordan han blander inn motstridende elementer som skaper uforutsigbarhet og tvil over hva slags tekst en har med å gjøre. Om det er blandingen mellom formmessig kaos og orden i debuten Huden er det elastiske hylster der omgiver hele legemet (2011), eller høystemthet og det hverdagslige, i den selvbiografiske diktsamlingen Ming (2015), som dreier seg om farens kreftsykdom.
Iscenesettelse
I Kirstens hevn gir det motstridende seg til kjenne i hvordan romanen pendler mellom å være en rå hestejenteroman og en horror-coming of age. En blanding som skaper forvirring, ubehag og irritasjon. Rasmussen deler romanen inn i tre akter og setter slik sin hovedkarakter Kirsten opp på en scene og løfter henne ut av fortellingen, mens hun snakker og snakker i stadig grovere vendinger, uten særlig følelse bak alle utbruddene, med en tiltagende absurditet – men hva er det som iscenesettes?
All litteratur er bygget opp av konvensjoner – ikke minst også tankestrømmen skapt av begavede forfattere
Kirstens talestrøm er en parodi, men Rasmussens håndverk gjør meg forvirret – for hva er det som parodieres? Er det selve pubertetens galskap som er under lupen? Dramaene, rusen og kjedsomheten, overskridelsene av grenser og den underutviklede frontallappen, de parodisk trange rollene; hestejenta, den populære, nerden, hora.
Eller er det selve fremstillingen av det å være ung som diskuteres? De endimensjonale ungdomsromanene, skrekkfilmens forutsigbarhet, hestejenta i hestebladene – det voksne seksualiserte blikket.
Konvensjoner
Kirstens strøm av ord minner meg på at all litteratur er bygget opp av konvensjoner – ikke minst også tankestrømmen skapt av begavede forfattere som Andreassen (som nok ikke tilfeldig er oversetteren av Kirstens hevn), Tiller, Marstein og Fosse. Noen ganger er det berusende å kjenne seg igjen i bevissthetsstrømmen – og det åpnes opp for erkjennelse og fascinasjon. Andre ganger kjennes det reduserende og forferdelig trangt å være fanget i forestillingen om et menneskes indre liv: Hjelp, slipp meg ut!
Bjørn Rasmussen litterære referanselek er av det slaget som ikke opptatt av å please leseren i det hele tatt. Det er en ironisk lek jeg ikke helt blir invitert med på – jeg blir mer stående å se på den i sidesynet mitt, litt vendt bort.
Det gjør at jeg er usikker på om hva jeg egentlig synes om denne romanen, for den irriterer meg, jo, med sin lek med tomheten. Og det er vel, når alt kommer til alt, en slags fjær i hatten til Rasmussen.