«Veien som fører ut av helvete og opp til lyset er lang og hard». Omtrent slik er ordlyden på en lapp som blir funnet på det første åstedet i David Finchers Se7en (1995). Det overvektige mordofferet er tvangsforet med hermetikkspaghetti, og på veggen bak kjøleskapet hans, er det skrevet FRÅTSERI – i fett. Det skal vise seg at en religiøst forstyrret seriemorder har begitt seg ut på et metodisk prosjekt: Drepe dødssyndere, syv til sammen.
---
Film
Thriller
Se7en
Regi: David Fincher
Manus: Andrew Kevin Walker
Med: Morgan Freeman, Brad Pitt, Kevin Spacey, Gwyneth Paltrow
USA 1995
127 minutter, aldersgrense: 15 år
---
Det finnes bibelsk belegg for tanken om dødelige overtredelser i Johannes’ første brev, og på 300-tallet ble ulike synder identifisert og listet opp. To århundrer senere presenterte paven den endelige listen, som fortsatt benyttes av den katolske kirken: Hovmod, grådighet, utukt, misunnelse, fråtseri, vrede, latskap. I sin Summa Theologica nikket Thomas Aquinas anerkjennende til denne syver-sammenstillingen, fordi den danner utgangspunktet til alle andre synder. Man får dessuten et overblikk over kristne dyder i motsetningene til hvert av punktene.
Et kakefat av konvensjoner
I dag tenker vi gjerne på 1990-tallet – epoken mellom Berlin-murens og tvillingtårnenes fall – som en bekymringsløs og optimistisk tid. Se7en viser at denne æraen også rommet et mørke. Nattsvermeren (1991) var for eksempel en tilsvarende miks av krim, horror og utforskning av menneskelig ondskap.
Morgan Freeman og Brad Pitt gestalter etterforskerne som settes på saken – og som dermed forsøker å komme morderen i forkjøpet. I beskrivelsene av politiarbeidet har manusforfatter Andrew Kevin Walker forsynt seg ivrig av konvensjons-kakefatet: Freeman er tilårskommen og desillusjonert og dette kommer til å bli hans siste oppdrag. Det understrekes minst fire ganger at det bare er en uke (syv dager!) til han skal pensjonere seg. Pitt er pågående og idealistisk, med livet foran seg.
Ifølge regissør Fincher, handler ikke Se7en om morderjakt, den er en «meditasjon over ondskap»
Morderen «leker katt og mus» med politiet, og følger dessuten et strengt handlingsmønster – som om det skulle vært et Agatha Christie-plott. Det lyses med lommelykt på avsperrede åsteder, det er presseoppbud, pappbeger-kaffe og en stivnakket politisjef. Folk går i hatt og frakk, det er overtidsarbeid på politikontoret og – naturligvis – forbrødring mellom umake partnere.
Fremdriften er både stødig og full av vendinger, men ifølge regissør Fincher, handler ikke Se7en om morderjakt, den er en «meditasjon over ondskap».
Kjærlighet vs apati
Og vi serveres ondskap og akkurat passe hollywood-ekkelt gørr i bøttevis, på en måte som satte spor i ubesmittete nittitallssinn. Eller som en venn sa det, etter en visning på salige Eldorado kino: «I dag har jeg stirret inn i det dypeste mørke». Se7en foregår i dystert, urbant forfall, i en nærmest lov- og hjerteløs verden ikke ulik den som skildres i Todd Philips’ Joker-filmer. Et regntungt, jordfarget sted hvor tilfeldige mennesker blir ranet, for deretter å få stukket ut begge øynene. «Kjærlighet koster», sier Freeman om valget om å slutte som politimann. Apati er den billigste løsningen. Pitts kone er gravid – er det etisk forsvarlig å bringe et barn inn i denne virkeligheten?
Morderen, som ser på seg selv som en slags bibelsk hevner, ønsker å åpne verdens øyne for menneskenes umoral og nederdrektighet.
Bombardement av sansene
Det er ikke nødvendigvis dette svartsynet som gjør Se7en til en klassiker, det er den virtuose måten det formidles på. Når filmen nå settes opp på utvalgte kinoer i forbindelse med 30-årsjubileet, er det til skrekkblandet fryd for en generasjon yngre seere, som kanskje bare har opplevd den på små hjemmeskjermer, med begrenset kvalitet i lyd og bilde. Det forseggjort-styggvakre kameraarbeidet, den heftige klippingen, den effektive musikkbruken – hele dette bombardementet av sansene gjør Se7en til noe større enn både mordetterforskning og «meditasjon over ondskap».
For perfekt?
Så kan det sikkert innvendes at den gjennomførte estetikken går på bekostning av realisme (og dermed innlevelse) – det er muligens litt for åpenbart at samtlige interiører er skapt av samme person. Manuset er grundig gjennomarbeidet og dermed nesten litt for perfekt: Springkniven Somerset åpner pakken i sluttscenen med, er for eksempel både blitt introdusert muntlig og brukt til blink-kasting.
Man kan spore mye av menneskesynet, tragedie-komposisjonen og skrekk-elementene i forfatterskapet til Jo Nesbø
Man kunne også vært svakt spydig og sagt at filmen flotter seg litt i sin omgang med klassiske kapasiteter som Chaucer, Dante, Shakespeare og Bach. Åstedslapp-sitatet om veien fra helvete er for eksempel hentet fra John Miltons episke diktverk Det tapte paradis fra 1667. Men det går ikke an å kalle Se7en for en åndelig film. Dreier ikke handlingen seg om noe så flyplassroman-aktig som seriemord? Og når vi er inne på det: Man kan spore mye av menneskesynet, tragedie-komposisjonen og skrekk-elementene i forfatterskapet til Jo Nesbø.
Klassisk tragedie
Men innvendingene - strøtanker man gjør seg underveis i gjensynet - falmer i filmens finale: Her viser Fincher seg fra sitt mest teknisk briljante, den mesterlig stringente, svært detaljorienterte orkestreringen understøtter det menneskelige dramaet, snarere enn å komme i veien for det. Brad Pitt spiller dobbelt så godt som i resten av filmen, og intensiteten gjør at det slett ikke er nødvendig å vise det grufulle innholdet i pakken Freeman åpner.
Det ender - som varslet – tragisk, og Fincher, Freeman og Pitt måtte kjempe for å beholde den lite oppløftende slutten. Og det er takket være denne kompromissløsheten, godt understøttet at David Bowies mørkt hypnotiske rulletekstlåt Heart’s filthy lesson – at Se7en fortjener sin klassikerstatus. Og husk: Tatt av Vinden, Casablanca, Gudfaren, Gjøkeredet og Titanic endte heller ikke lykkelig.
