«Betongkatolikker» var et kallenavn som konvertitten Ola Tjørhom hyppig brukte om konservative trosfrender i den katolske kirke. Den lutherske teologen hadde i 2003 meldt overgang til pavens kirke, begeistret som han var blitt over at det 2. Vatikankonsil på 1960-tallet vedtok reformer av katolsk kirkeliv. Kirken åpnet seg mot andre kristne trossamfunn, paven var blitt mindre eneveldig, og gudstjenestene foregikk på nasjonale språk, ikke latin. Konsilet slo fast at den katolske kirke ikke var identisk med Jesu Kristi sanne kirke.
Tjørhom ble trukket mot katolisismen etter å ha møtt mange åpne og inkluderende katolikker som var inspirert av de nye idealene.
Men konvertitten ble dypt skuffet. I årene som fulgte – før Tjørhom i 2018 konverterte tilbake til Den norske kirke – ble han mer og mer oppgitt over en annen type katolikker: De som var livredde for endring.
Da en journalist spurte hvorfor kirken skal følge med i tiden når det kanskje er den konservative tankegangen som har berget institusjonen gjennom to tusen år, svarte Tjørhom: – Det er sånn mange tenker, men jeg mener det er feil. Kirken har ofte vært en progressiv kraft. Den er best når den tar menneskers behov og virkelighet på alvor.
---
Film
Conclave
Drama
Regi: Edward Berger
Med: Ralph Fiennes, Stanley Tucci, John Lithgow med flere
Aldersgrense: 9 år
2 timer, USA 2024
---
Ny storfilm
Den katolske kirkes 1,2 milliarder troende burde være imponert og smigret over at nok en film drøfter den katolske kirkes rolle i vår tid. Det er bare fem år siden stjerneskuespillerne Anthony Hopkins og Jonathan Pryce ga liv til innsiktsfulle samtaler mellom den konservative kardinal John Ratzinger (som ble pave Benedikt XVI i 2005) og den mer liberale kardinal Jorge Mario Bergoglio (som ble pave Frans da Benedikt gikk av.)
Nå kommer Conclave med den dyktige skuespilleren Ralph Fiennes i rollen som kardinal Lawrence. Han leder kollegiet av 120 kardinaler som skal låses inne i det sixtinske kapell for å velge ny pave etter at den forrige er død.
Enhver skriftlig avstemning der ingen kandidat har fått minst 72 stemmer, vil bli regnet som mislykket. Da skal stemmesedlene brennes, og folk på Petersplassen får se svart røyk komme opp av en liten takpipe. Først når det nødvendige antallet kardinaler har stemt på én og samme kandidat, har konklaven valgt en pave etter Guds vilje. Da tilsettes kjemikalier som gjør røyken hvit, og konklavens leder kan erklære Habemus papam – vi har en pave!
Hvem blir den neste paven?
Lawrence, utmerket spilt av Fiennes, holder en preken like før kardinalene låses inne. Her formidler han en viktig føring i filmen: Gi oss en pave som tviler og synder og trenger tilgivelse, og som så fortsetter sin gjerning. Ikke gi oss skråsikkerhet!
For øvrig tillater prosessen ingen valgtaler på egne eller andres vegne. Men i spisesalen, i korridorene og i mindre rom holdes det fraksjonsmøter der grupper av kardinaler fra ulike kontinenter prøver å påvirke resultatet. Er det ikke på tide med en pave fra Afrika? Hva med Asia? Eller Nord-Amerika? Eller nei – har ikke Europa mistet sin innflytelse etter at Latin-Amerikas mann (pave Frans) havnet på toppen?
Maktkamper mellom kardinaler
Ingen bør bli forbauset – eller såret – over at høyst menneskelige motiver avdekkes i den finurlige prosessen avdekkes i den finurlige prosessen. Regissør Edward Berger får godt fram hvordan maktkampen utvikler seg, tidvis til leder Lawrences fortvilelse: Den kanadiske kardinal Tremblay (Lithgow) har klare ambisjoner om å bli valgt. Men fordi han er så konservativ, taler den liberale amerikaneren Bellini (Tucci) innstendig for sitt kandidatur. Det er bare det at så mange stemmer går til kardinal Adeyemi (Msamati) fra Nigeria.
Regissør Edward Berger får godt fram hvordan maktkampen utvikler seg
Eller hva med den ukjente Benitez (Diehz) som til toneangivende kollegaers overraskelse, for ikke å si sjokk, er stasjonert i den muslimske høyborgen Kabul. Også hans navn dukker opp på stemmesedlene – han har arbeidet i flere krigsherjede land.
Gradvis kommer plagsomme spørsmål til overflaten. Er den enkelte kandidat så pålitelig som han utgir seg for å være? Hvem har svin på skogen, hvem meler sin egen kake på tvilsomt vis, hvem er ikke en så from Guds tjener som en pave bør være?
Skråsikkerhet
Jeg skal ikke røpe hvordan det ender – her er rikelig med overraskelser og vendepunkt. Noen seere vil si seg enig med kirkeledere i USA som har skjelt ut filmen for å være en politisk korrekt demonisering av den katolske kirken. Det er en reaksjon som minner om Tjørhoms beskrivelse av «betongkatolikker». Han har pekt på at kritikk av pave Benedikt, som i 2010 unnlot å tale offentlig om overgrepsskandalene, ikke falt i god jord. Tjørhom kalte det «et særtrekk ved det katolske. Lojaliteten til kirken er så enorm at det sitter veldig langt inne å gjøre noe som kan skade dens omdømme».
Andre kinogjengere, som jeg, vil like at filmen setter på spissen hvordan pavekirken må ta inn over seg menneskers kamp for å finne sin identitet med tanke på kjønnsroller og seksuell legning.
