Alt har sin tid. Sommeren 2025 avslutter Grete Pedersen sitt virke som dirigent for Det Norske Solistkor, og årets julekonsert i Universitetets Aula var dermed den siste i rekken.
På programmet tirsdag kveld sto et av de kanskje mest berømte av større verk knyttet til julefeiringen, nemlig del 1-3 av Juleoratoriet av Johann Sebastian Bach. Konserten resonnerte godt med Solistkorets egen historie og identitet, blant annet ettersom koret fikk stor oppmerksomhet for deres album med Bach-motetter i 2017 og fordi kveldens solister var hentet fra egne rekker.
---
Konsert
Tirsdag 17. desember kl 18.00, Universitetets aula, Oslo
J.S. Bach: Juleoratoriet
Medvirkende: Det Norske Solistkor, Ensemble Allegria, dirigent Grete Pedersen
---
Kirkemusikalske juletradisjoner
Solistkorets mangeårige og dyktige samarbeidspartner Ensemble Allegria møter vi denne gangen i en mindre utgave med tolv strykere og syv blåsere, samt et lite orgel og pauker. Solistkorets julekonserter de siste ti årene har imidlertid bestått av mer tradisjonell julemusikk og kortere komposisjoner, med spesiell vekt på folkemusikalske arrangementer og nyere nordiske komponister som Ørjan Matre, Per Nørgård og Gunnar Eriksson. Koret har på julekonsertene også samarbeidet med anerkjente musikere (hvorav noen med egne komposisjoner), som for eksempel Gjermund Larsen, Berit Opheim, Rolf Lislevand og Stian Carstensen.
Kveldens konsert viste også glimt av tidligere julekonserter ved å passe inn folkemusikalske komposisjoner steder det passet tematisk i oratoriet. Slik vevdes kirkemusikalske tradisjoner sammen med Solistkorets juletradisjoner på vakkert vis, og ga konserten en personlig undertone både som kor og som enkeltsolister.
Friskt tempo
Kanskje ligger det en egen energi i relasjoner man vet er i ferd med å avsluttes, i et spenningsforhold der vemod over det gamle og vissheten om at det er tid for å gå videre kan skifte hurtig. Framføringen av Bach’ Juleoratoriet viser imidlertid at den siste julekonserten sammen først og fremst er en tid for glede fremfor sentimentalitet.
Dynamikk og frasering i koret er variert, fra det svakeste såre til det kraftfulle
En frydefull men balansert oppfordring om å glede oss og juble innleder Juleoratoriets åpning med pauker og unisont kor. Pedersen holder et friskt tempo i førstesatsen, med kontrasterende gledesutbrudd mot lengre overbundne linjer i korstemmene. I noen satser leker hun tydelig med tempo som del av musikalsk utforming, eksempelvis den nesten seige koralen Dies hat der alles uns getan som sakker ned i tempo til et myndig Kyrieleis! som avslutning.
Gjennomtenkt og helstøpt
Dynamikk og frasering i koret er variert, fra det svakeste såre til det kraftfulle. Sangerne er tydelige i deres musikalitet og initiativ, både som kor og solister på samme tid. I tredje del høres et nesten rølpete tenorparti i satsen Herrscher des Himmels og selvsikre altinnsatser i satsen Ehre sei Gott in der Höhe.
Til tider blir fraseringen litt uklar på grunn av svak dynamikk eller tung frasering, og samspillet i Allegria noe mer upresist enn når de er på sitt sedvanlige beste, men som helhet er konserten vakker, gjennomtenkt og helstøpt musikalsk.
Uklar stilistisk tid
Det er imidlertid litt uklart hvilken tid vi befinner oss i rent stilistisk på kveldens konsert. Pedersen og Ensemble Allegria synes å ta en slags mellomposisjon mellom historisk informert fremføringspraksis (“tidligmusikalsk” praksis) og vår egen tids musikalske fortolkning.
Det moderne aspektet understrekes av at utøverne spiller på moderne instrumenter, med jevn klang over hele buestrøket og gjerne lengre toner i fraseavslutninger. Det barokke fremføringsidealet vi er blitt vant til de siste årene preger imidlertid også fremføringen: musikerne “sveller” på punkterte toner, raske noter spilles kort som kontrast til lengre linjer i korstemmene, og ornamenter legges til i repeterte partier i både sang- og instrumentalsoli.
Vakker og personlig
Selv om både tidligmusikalske og moderne tolkninger kan fungere musikalsk, blir jeg usikker på om “mellomposisjonen” fungerer like godt. Noen musikalske forslagstoner, melodiske sukk og “sveller” blir litt harde fremfor å lene seg inn i tonen, og de korte kommentarnotene har tendens til å bli litt for like og stoppe frasen. Fraseringen hos musikerne i ensemblet som har spesialisert seg på barokkmusikk (f.eks. Christophersen på orgel og Torbo på fløyte), oppleves sånn sett mer organisk enn ensemblet som helhet.
Og så, uventet og uanmeldt, slår melankolien innover meg i ekstranummeret
Et strålende eksempel på hvordan en mer moderne tolkning eller mellomposisjon kan fungere i denne musikken, høres imidlertid i introduksjonen til altarien Schliesse, mein Herze (del 3), spilt av kunstnerisk leder Maria A. Carlsen: Lyrisk og en anelse innadvendt, med tyngde i de første tonene og en underliggende nerve som gjør at musikken oppleves vakker og dypt personlig uavhengig av stilideal.
Et langsomt farvel
Og så, uventet og uanmeldt, slår melankolien innover meg i ekstranummeret. Energien og spensten i hele Bach’s juleoratorium viker plass for tyngde i den vakre – men egentlig noe forslitte – Jul, jul, strålende jul av Gustaf Nordqvist. Edvard Everts tekst fremhever nettopp det dobbelte i hvordan vemod og håpefull juleglede kan være tett sammenknyttet, der pepperkakehjerter brister og julelysene tennes.
Denne gangen opplever jeg likevel at melankolien står tydeligst frem hos både publikum og utøvere. Det oppleves så menneskelig skjørt at jeg får et merkelig vagt ønske å omfavne noen som trenger det. Koret står i halvsirkel på scenen og langs veggene i Universitetets Aula, omsirkler publikum med lavmælt klang og utvidede pauser. Når sangerne på scenen på et tidspunkt slutter å synge og sangen derfor fjerner seg fra oss og bakover i rommet føles det nettopp symbolsk – som del av et langsomt farvel.
