Sommeren Edvard Hoem fyller 75 år reiser han som alltid tilbake til gården han vokste opp på og hastet vekk fra fra da han var ung. Egentlig vil han nyte sola, men igjen finner han seg selv foran skrivepulten.
Det er en eksistensiell Hoem som skriver fra barndomsgården: “Eg veit at ein gong skal alt takast frå meg, dette huset, livet og også dei menneska som står meg nær.” Kanskje er det dødsbevisstheten som leder tankene tilbake til ungdommen, og som driver frem romanen som skal bli den første i hans nye serie.
---
Roman
Edvard Hoem
Ung mann vil ut
242 sider, Oktober forlag 2024
---
Uoriginal inngang
Omgitt av barndomsminner, og omgivelsene hvor romankarakterene og slektningene hans har vandret, leter forfatteren etter svar. Hvorfor var det så viktig for han som odelsgutt å reise? Hva drømte han om? Hoem beskriver en usynlig hånd som nærmest tvinger ham til å skrive og finne svar.
Dessverre kjøper jeg det ikke helt. Den tvingende nødvendigheten til å skrive, finner jeg ikke igjen i romanen. Mer enn den drivkraften forfatteren hevder undringen er, er det en uoriginal måte å åpne et minnearbeid på.
Hoem haster seg forbi etableringen, for å ta leseren dit historien egentlig begynner, på et lite hybelrom i Molde.
Et politisk dyr blir født
Til gjengjeld fengsles jeg umiddelbart av historien når Hoem ankommer Molde. Der treffer Hoem kommunister, pasifister, militærnektende ikke-pasifister og poesielskere. I dem finner han sine likemenn.
Hoems beretninger om hans egen politiske oppvåkning og møter i de radikale kretsene i Molde, er en verdifull tidskapsel. Gjennom familiekrøniken har han vist at han evner å flette historien inn i folks hverdag. Det gjør han også her.
Hoems beretninger om hans egen politiske oppvåkning og møter i de radikale kretsene i Molde, er en verdifull tidskapsel
Ved radioen og lesende i folkebibliotekets avisseksjon, åpner verden seg for den unge Hoem, og leseren får bli med. For første gang ser han amerikanerne med nye øyne. Uretten de begår, i Vietnam, mot svarte amerikanere, mot palestinerne.
Han forelsker seg i Shakespeare og poesien, og våger å sette ord på forfatterdrømmen.
Levende engasjement
Med den bedrevitende holdningen til en ungdom som tror de har skjønt noe ingen andre har skjønt enda, taler han om uretten til alle som vil høre. Det er mye humor i den eldre forfatterens tilbakeblikk, og selv med en dose mer selvinnsikt og livserfaring, må Hoem likevel gi den unge gutten rett i mye.
Uten å gjøre for mye ut av den åpenbare parallellen til sin ungdoms krig, tar forfatteren pause fra skrivingen for å lytte til nyhetssendinger om krigen i Gaza. Det er tydelig at engasjementet som ble vekket hos den unge Hoem aldri sloknet.
Varmen fra Kaffistova
Det er ikke bare storpolitikken som fenger i Hoems nye bok. Romanen er også en varm skildring av de relasjoner som hører ungdommen til. Relasjoner som kanskje bare varer noen uker, måneder eller år, men som likevel etterlater dype spor.
“Meir var det ikkje, men så stort var det,” som Hoem skriver om sin første flørt. Bedre kan man ikke oppsummere de første stegene ut i kjærlighet, egenvalgte vennskap og voksenlivet.
Boka er på sitt beste i skildringene av de lange samtalene på Kaffistova, diktdeklamering fra kafébordet, og flørting med serveringsdamene. Det er som om vi kan kjenne Hoems lengsel tilbake til disse små, uskyldige, men likevel betydningsfulle øyeblikkene gjennom papirsidene.
Odelsskam
Ung mann vil ut er på mange måter en klassisk fortelling: Ung mann reiser til storbyen, oppdager verden, politikk, filosofi, og litteraturen, og når han vender tilbake skammer han seg over de simple bondekårene han kommer fra.
Gjennom små drypp gir Hoem oss innsyn i denne skammen. Til nye bekjentskap forteller han minst mulig om sin bakgrunn, og han vil ikke ta vennene med seg hjem, selv ikke når de sykler rett forbi barndomshjemmet på badetur.
Hva denne skammen egentlig er et uttrykk for, forblir et lite mysterium. “Kva er det som er spesielt gale der du kjem ifrå?”, spør kompisen. Det lurer jeg også på.
Mysteriet Hoem
Hoem er ikke en som graver seg ned i føleriet, han bare konstaterer hvordan det var. Forfatteren gjør få forsøk på å forestille seg hva den unge Edvard tenkte eller følte. Han viser til andre forfattere som skriver om smerten knyttet til det å gi opp odelen, uten å riktig gå inn i sin egen smerte og savn.
Som romankarakter forblir den unge Hoem distansert fra leseren
Som romankarakter forblir dermed den unge Hoem distansert fra leseren. Jeg fengsles mer av omgivelsene, tidsånden, små glimt fra nyhetsbildet, og den ungdommelige idealismen enn av Hoem i seg selv.
Tro og tvil
Som lekpredikantsønn følger kristendommen Hoem gjennom livet. Til tross for at han finner politisk tilhørighet langt ute på venstresiden, strever han med å bære navnelappen sosialist, han er tross alt fra et kristent hjem.
Er du kommunist eller kristen? blir den unge Hoem spurt. Spørsmålet oppsummerer en indre kamp i Hoem, som vi får små innblikk i.
Jeg blir svært nysgjerrig på hvordan disse motsetningene kjemper om plass inni ham, uten at boka gir meg svar.
Mot slutten tas vi med på grubling om tro og tvil, men fokuset trekkes raskt tilbake dit Hoem vil ha oss: På fergekaia hvor Hoem har forlatt de andre i kristenklubben skriver han diktet som skal gi tittelen til debututgivelsen.
Blir gjerne lenger
Om avstanden er bevisst, eller oppstår fordi gutten fortsatt er et mysterium for forfatteren, vet jeg ikke. Stadig påpeker Hoem at han ikke husker alt, og gjerne skulle visst hva han selv tenkte i ulike situasjoner.
Jeg vet ikke om noen av oss er blitt noe klokere på gutten ved romanens slutt, men jeg kunne gjerne besøkt Hoems radikale tenåringstid enda lenger. Nå venter jeg i spenning på fortsettelsen.
