I Gladiator (2000) var alt storslagent og ingenting trivielt: Russel Crowe spilte Maximus, en motvillig oppnevnt general under Romerrikets krig i Germania. Han blir forsøkt drept, familien hans mishandles, brennes og korsfestes - og selv selges han som gladiator. Fra skitne arenaer i ørkenen show-lemlester han seg oppover i voldsunderholdnings-næringskjeden og tilbake til Roma der han gir seg til kjenne for den korrupte skurken med en heftig tale:
…and I will have my vengeance, in this life or the next.
Den både høytidelig og teknisk briljant fortalte historien kunne utmerket blitt en franchise-serie på 2000-tallet, men det er nærliggende å tro at Ringenes Herre og Harry Potter tok den posisjonen.
---
Film
Gladiator II
Drama/Action
Regi: Ridley Scott
Med: Paul Mescal, Pedro Pascal, Connie Nielsen, Denzel Washington
USA 2024
2 timer og 27 minutter, aldersgrense: 15 år
---
Man finner imidlertid Gladiator-fingeravtrykk i toneangivende kulturprodukter som Sopranos - der en ikke spesielt humanistisk orientert rollefigur viser seg som stor fan, i gladiatorhovedpersonen i Hunger Games og i fargebruken og den høystemte sitatvennligheten til Game of Thrones.
Totalitært
Gladiator var et enormt fenomen, men sett fra en tid der Donald Trump oppildner menneskemasser med oss og dem -retorikk, kaller noen av virkemidlene på et visst ubehag: Helten hylles blindt og unisont, kamera dveler ved «folkets» beundrende blikk. Fakler lyser opp ørnesymboler i jern, statsapparatet beskrives som så ødelagt av korrupsjon at hovedpersonen - «ufordervet av politikk» - må rydde opp. Handlingen er gjennomsyret av farsfigur-tematikk, og årets oppfølger sirkler rundt nettopp arven etter patriarkene.
Det kan synes som en utfordring å bringe et så totalitært fenomen videre i 2024 – i vår æra med demokratier under press, mer følsomhet og synkende optimisme.
«Gladiator II» er mer interessert i kammerintriger, blodsprut og spektakulære kampscener enn politikk og andre verdenskrigs-estetikk
Kanskje en hver tid får den Gladiatoren den fortjener? På midten av 00-tallet var artisten Nick Cave aktuell som oppfølger-manusforfatter, med en historie der Russel Crowes helt skulle fungere som en slags hinsidig soldat, som blant annet forsøker å hindre Jesu fødsel. Ideen ble forkastet – og årets variant er i mange henseender tettere på sin 24 år gamle stamfar, riktignok heftig justert etter nåtidens verdier og bekymringer.
Gladvoldelig galskap
Gladiator II begynner – som originalen – med krigsscener, men perspektivet er snudd: Denne gangen ser og føler vi begivenhetene gjennom øynene de erobrede, ett fritt folk som må gi tapt for de romerske kolonistenes militære overmakt. Man må godta noen manus-beleilige sammentreff: Arve-keiseren Lucius, som var en liten gutt i forrigefilmen, har nå blitt en voksen soldat i nettopp denne byen, og full av raseri over romernes drap på kona, er det hans tur til å kjempe på liv og død i suksessivt større arenaer.
Gravalvoret og den totalitære estetikken fra originalen er langt på vei erstattet med gladvoldelig galskap. Det holdes riktignok en tale om styrke, ære og å finne frem til Romas svunne storhet, men Gladiator II er mer interessert i kammerintriger, blodsprut og spektakulære kampscener enn politikk og andre verdenskrigs-estetikk.
Når keiserfilosofen Marcus Aurelius, som døde tidlig i førstefilmen, bringes på bane, er det for å fremheve at etterkommerne hans er de sanne arvingene til embetet. Det henvises så vidt til de stoiske verkene hans, men bare for å understreke at han er en bedre hersker enn den nåværende keiser-duoen.
Typetegningen av tvillingene Geta og Caracalla er hinsides alle dekadent hersker-karikaturer, og når de fremstår som tegnefilmfigurer, er det kanskje fordi filmskaperne har hentet inspirasjon fra Beavis&Butthead, en grovkornet nittitalls-satire over åndsfattige, underholdningssløvete og ubehøvlede tenåringer.
Tommel opp
Dermed skulle det være mer enn tydelig at Gladiator II først og fremst er ute etter å lage småsprø voldsunderholdning og at den nettopp må bedømmes etter hvor godt den lykkes på dette området.
Og det er i grunnen bare å hengi seg, for deretter gi tommelen opp: Hovedrolleinnehaver Paul Mescal fyller Crowe-sandalene med en avmålt miks av patos, heltemot og inderlighet. Pedro Pascal gir menneskelighet til det som papiret er en temmelig enfoldig rolle.
Men det er danskfødte Connie Nielsen som gir Gladiator II mest følelsesmessig tyngde: Hun gjentar rollen fra originalen og tolker den med subtilitet, levd liv og varme. Da går det kanskje an å tilgi at Denzel Washingtons glætte overspill går på … troverdigheten løs.
Bavianer og neshorn
Samtidig er dette en film der den 88-årige regissøren Sir Ridley Scott har slått seg løs: Den filmatiske briljansen og selvtilliten gir Gladiator II noe så 2024-uvanlig som actionscener man husker: Det kjempes mot bavianer og neshorn, det er ekte og arena-iscenesatte sjøslag, hele tiden med følelsen av at noe står på spill. Og det er med både virtuositet og et visst glimt i øyet at Scott forener denne fengende moroa med sitater fra Cicero og Vergil og vilje til historisk korrekthet i detaljene.
Og viktigst av alt: Der nesten alle «storfilmer», føles overlessede, forutsigbare og tunge på labben, fyker to og en halv Gladiator 2-timer forrykende avgårde.
