Lærerikt og innsiktsfullt om eldgammel tradisjon

I sin tredje bok om verning av kulturtradisjoner forlater sauebonde og sakprosaforfatter James Rebanks Englands Lake District til fordel for Helgelandskysten og ærfuglrøkting. I Fuglevokteren fra Vega tegner forfatteren et varmt og innsiktsfullt portrett av den viljesterke fuglevokteren Anna.

Samtidig dokumenterer Rebanks hvordan naturens artsmangfold svinner i likhet med en rekke andre sakprosautgivelser, som Dag O. Hessens Jervesporet. Men for konkrete tall må vi til NINA (Norsk Institutt for naturforskning) som opplyser at ærfuglbestanden har gått tilbake nitti prosent siden 1980. Nå er uansett Rebanks mer opptatt av å få frem menneskets eksistensielle forhold til naturen og er sånn sett mer i slekt med en klassiker som Rachel Carsons Den tause våren (1962).

Fuglevokteren fra Vega blir et minnesmerke over Anna og den eldgamle fuglevoktertradisjonen hun inngår i. Boka er verken historieskriving eller biografi, derimot forteller Rebanks om hvordan han går to eldre kvinner til hånde mens de de gjør i stand til ærfuglenes hekkesesong i et dunvær på en forblåst øy.