Bloddråpetall er et ambisiøst prosjekt på flere plan. Som første bok i en serie om Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT), har den et utgangspunkt som er så potensielt tørt og innsnevra, at det kan virke avskrekkende. Samtidig er det noe forlokkende ved tanken om at litteratur kan oppstå fra dette lukkede akronymet, «HUNT», en omfattende helseundersøkelse som har løpt over fire tiår og er blant verdens største i sitt slag.
---
Prosa
Ingrid Storholmen
Bloddråpetall
126 sider, Aschehoug 2024
---
Også bokas utforming stiller krav til leseren: Dette er ikke en konsentrert roman eller finurlig lyrikk, men noe imellom. I et referat-liknende format framlegges de korte prosastykkene med karakterenes navn etterfulgt av et kolon, hvor så tanker og interne monologer løper fritt. Parallelt kan vi lese fotnoter nederst på hver side med utdrag fra undersøkelsen, iblant supplert med mer reflekterende kommentarer til statistikken og hypotesene.
Utfordrende form
Lesere som er vant med å lese vitenskapelige utgivelser, vil være drevne i det dobbelte blikket som kreves, men til og med da er det ekstra utfordrende i Storholmens bok, hvor fotnotene står uten refererende tall. Mer enn å henge sammen med menneskene i teksten, oppleves fotnotene som en ustanselig, men beherska stemme i bakgrunnen, en distansert radiosending du ikke får skrudd av.
Av disse grunnene, samt et stort antall navn og stemmer, tar det tid å komme ordentlig inn i boka. Den kreative formen er til å begynne med engasjerende i seg sjøl, men ganske raskt dabber nyhetsverdien av. Det viser seg å være en god ting, å støte på denne kneika, for det tvinger oss til å se forbi overflaten og liksom rydde i de språklige lagene, og dermed leve oss inn i virkeligheten som fins der.
Det som binder oss sammen
Det første mennesket vi møter, er postbudet Einar som blir en slags turguide gjennom landskapet og skjebnene som bor der. Vi befinner oss i ei bygd i Nord-Trøndelag, hvor leira i jorda har ført til katastrofale skred. «Raset», slik det omtales her, er et gjennomgående motiv, både som en ekte hendelse som har satt spor i det nåtidige landskapet så vel som generasjonene, og som en metafor for hvordan sjukdom kommer uforvarende og får alt til å rakne.
Storholmens kritiske blikk er effektivt
Storholmen får samtidig fram noe universelt ved det rurale paradokset – hvordan mennesker bor spredt utover et landskap og samtidig tett, med forsamlingshus, felles historie og klassisk «alle kjenner alle»-miljø. Vi får se hvordan dyrene på en av gårdene må avlives da den enslige bonden har blitt for skrøpelig til å ta hånd om dem, og ikke klarer å be om hjelp.
Bortgjemte, levde liv
I utdragene fra helseundersøkelsen kan vi lese om ensomhetens korrelasjon med sjukdom, i tillegg til lav utdanning og sosial status. Dermed er det også en tydelig klassedimensjon i boka, som formidles på en uanstrengt, men slagkraftig måte gjennom livsomstendighetene til den enkelte. I fotnoten på ei side, hvor en annen bonde, den kolsrammede Knut, forteller sjukepleierne at blodtrykket er høyere fordi han venter et kull med grisunger, kan vi lese:
«Bønder har en høyere forekomst av dårlig generell helse, kronisk sykdom, langvarige muskel- og skjelettplager, arbeidsrelaterte luftveisproblemer, symptomer på depresjon og psykisk belastning sammenlignet med folk i kontoryrker. Bønder rapporterte også lavere livstilfredshet»
Etterfulgt av den kursiverte kommentaren: «Ensomhet kan være en årsak til dette, og krav om stordrift med mye gjeld, stress. Sikkert også lunefullt vær?»
Storholmens kritiske blikk er effektivt. Det viser hvordan statistiske oppramsinger faktisk handler om levde liv, og fungerer som en kontrast til vitenskapens konstaterende språk. Med små detaljer får vi oppleve menneskeligheten oppi det hele, som i hvordan Knut setter pris på berøringen da blodtrykksmåleren blir festa til armen.
Demens og død
Lenge oppleves mangfoldet av navn og liv som uoversiktlig, men idet jeg kjenner ønsket om et strammere karaktergalleri, innser jeg effekten det har for bokas unike prosjekt. Det er som å bla i en endeløs bunke med ark, og det er meninga at enkeltindividene skal gå over i hverandre. Utover i boka blir det imidlertid lettere å feste seg til den enkelte i massen, noe som kulminerer med en stedlig innstramming rundt bygdas sjukehjem.
Mot slutten er alderdom, demens og død i sentrum, og Storholmen utnytter poetiske virkemidler for å formidle et liv som faller bort. Ordene forsvinner fra teksten, slik et sinn vitrer hen, og grensene for virkeligheten oppløses idet et menneske dør.
I sluttpartiet pekes det også videre til nye historier, med henvisninger til et virus på vei inn i landet. Fortsetter Storholmen langs dette sporet, har vi mange flere sterke historier i vente.
