Hvor vondt er det å lese Skald Forlags nyoversettelse av Den store Gatsby til strålende nynorsk, rett etter at Donald Trump igjen har blitt president i USA?
Da jeg første gang leste Den store Gatsby var jeg 16 år og satt dypt konsentrert over en tynn liten flis av en pocket fra biblioteket, med et omslag av et filmfotografi i soft focus, av en nydelig Mia Farrow i en overdådig lysegul bølget hatt og en gåtefull Robert Redford stående bak henne.
---
Roman
F. Scott Fitzgerald
Den store Gatsby
Oversatt av Nils Henrik Smith
212 sider, Skald forlag 2024
---
Og Den store Gatsby gikk rett inn i systemet mitt. Historien om Jay Gatsbys funklende palass, som strålte som et skip i natten, med alle menneskene som kom og gikk. Kjolene med perlebroderier, bob-frisyrene, sigarettmunnstykkene, musikken og maten dandert på fat som ble båret rundt, de blanke bilene som kjørte opp mot inngangspartiet, den parklignende hagen med de formklippede hekkende, champagneglassene – alltid fylt til randen.
Og verten stående litt alene, vendt vekk fra de andre, vekk fra festens puls – mot bukten og villaen på den andre siden av sundet.
Hvordan lese Gatsby i dag?
Jeg har ikke tenkt på denne boken på aldri så lenge. Og det er forunderlig å kjenne på takknemligheten for at jeg fikk muligheten til å lese Den store Gatsby helt uten filter for 30 år siden. Slik at jeg kunne ta inn alle detaljene i tingene, menneskene, faktene og stemmene. Ta inn Jay Gatsby fraværende hjertelighet, hans tidligere kjæreste Daisys grusomme letthet, hennes styrtrike mann Toms brautende forakt, og fortelleren Nicks vennlige, men distanserte blikk.
Men først og fremst er jeg nå takknemlig for at jeg kunne ta inn historien om den idealisert kjærligheten mellom Jay og Daisy – uten å ta inn støyen fra romanens kynisme. En kjærlighet som aldri tilhørte virkeligheten, men som bare ble delt i deres felles fantasi om hverandre. Og hvordan en slik kjærlighet er så tiltrekkende og samtidig så skremmende – fordi den er den mest intense, og samtidig så fryktelig tom.
Den store Gatsby er fortsatt en funklende roman, men den kommer fra en mørk krig
Jeg forsvarte både Jay og Daisy når jeg var 16 år. Kjente på sorg over Jays overveldende ensomhet og ville beskytte Daisy mot fiksjonen som hun aldri kunne måle seg opp imot. Jeg blir jo forundret av hva jeg så da jeg var 16 år, og hva jeg plukket med meg på veien.
For vi tror jo at det vi som leser bøkene. Men det er like mye litteraturen som leser oss.
Og hvordan leser Den store Gatsby meg 30 år senere?
Den tapte generasjonen
Det første jeg ser er at det fortsatt er en funklende roman, men at den kommer fra en mørk krig. Den store Gatsby har blitt sett på som jazzalderens manifest – en roman som oppsummerer en hel epoke og dets generasjon.
En generasjon som i epigrafen til Ernest Hemingways debutroman Solen går sin gang (1926) får sitt navn: «Dere er alle den tapte generasjonen». En generasjon unge menn som ble matet inn i 1. verdenskrig, en av de dødeligste konfliktene i vestens historie med over 9 millioner døde soldater og 23 millioner sårede.
Jay Gatsby er en av disse unge mennene. Men krigen og soldatgjerningen har også gjort et nytt liv mulig. Fra å være en fattig ung mann i Midtvesten, som ikke kan gifte seg med unge velstående Daisy, fordi han ikke er rik nok – til å stå nyrik på østkysten, med en formue som har vokst astronomisk raskt, skuende utover sine grenseoverskridende fester – på jakt etter anerkjennelse fra Daisys blikk.
Forbudstiden, som i praksis betød illegale fester, rusmisbruk, kriminalitet og en generasjon nyrike. Økonomisk boom, lettelsen over å legge krigen bak seg og begynnelsen på masseindustrien skaper en generasjon som mister mening og retning. Skillet mellom fattig og rik øker raskere enn noen gang. Hedonismen tar over. Og bak hedonismen lurer en rungende tomhet og depresjon.
Alt er overflate
I Den store Gatsby er det nettopp denne tomheten, tapet av mening og hvordan dette erstattes av illusjoner og fantasier, som gjør inntrykk på meg nå. Det vakre er monstrøst i sin overdådighet. Lettheten er fylt til randen. Og en generasjon som har denne viljen til å satse alt på overflaten gir jo en helt annen betydning 30 år etter første gangs lesning. For nå står jeg der og ser mine barns generasjon gjøre mye av det samme. Overflate er king. Mestrer du overflaten mestrer du livet. Liksom.
Og på en måte kan en si at alle nye generasjoner er fortapte – de kommer alle fra store omveltninger, forrige generasjons skadeverk og sine foreldres mislykkede forsøk på å gjøre godt. Alle generasjoner må finne sin vei og sin mening.
Da jeg leste Gatsby som 16-åring var det nettopp jappetidens harde blanke overflate som påvirket min generasjon. Mens nå er det Norges oljerikdom som gjør oss til beboere på en lang, rar øy der suksess fortsatt måles i penger, festene er ville (og til tider voldelige), og forskjellen mellom fattig og rik øker i stigende tempo.
Håpets mørke side
Mitt gjensyn med Gatsby er selvfølgelig påvirket av at jeg leser og skriver midt i det amerikanske presidentvalget. Og det som blir tydeligst for meg er F. Scott Fitzgeralds dype kritikk av Amerika og den amerikanske drømmen.
Gatsby blir beskrevet av sin sympatiske forteller som en mann med «eit ekstraordinært talent for håp». Det høres fint ut. Men ved nærmere ettersyn er det nettopp håpet som er Gatsbys akilleshæl. For Gatsby, som kommer fra «ingenting», blir tiden etter krigen en mulighet til å la håpet om at Daisy som kommer fra gamle penger, skal anerkjenne hans raske reise fra fattig til rik, og få øye på ham og hans kjærlighet.
Men håpet nærer bare illusjon på illusjon. Gatsbys håp gir han energi, (over)mot og fart – men han ser ikke at håpets mørke side – eller den amerikanske drømmen, om du vil – uthuler ham selv, og gjør ham ute av stand til å se virkeligheten rett foran seg. For er virkelig Daisy så ulik sin umoralske, pengesterke ektemann? Og har han ikke gjort seg selv til kjeltring for å bli sett på som en redelig og storslått mann?
Den amerikanske drømmen
Da Den store Gatsby ble gitt ut i 1925, var ikke «den amerikanske drømmen» et begrep enda. Men bare få år senere, på begynnelsen av 1930-tallet og den store depresjonen, begynner begrepet å feste seg. Det interessante er at i begynnelsen ble «den amerikanske drømmen» brukt ironisk.
Mitt gjensyn med Gatsby er selvfølgelig påvirket av at jeg leser og skriver midt i det amerikanske presidentvalget
Akkurat som «Den amerikanske drømmen» fortoner seg i Den store Gatsby som et mareritt, blir begrepet brukt som en krass kritikk av hvordan kapitalismen fungerer: De gamle pengene fortsetter å vokse, og de ansvarlige for krisen kommer unna med det, mens de fattige synker ned i en dypere fattigdom og blir stående fast.
Ingen stor amerikanske roman
Den store Gatsby blir ofte beskrevet – i samme åndedrag som som Moby Dick (1851), Huckelberry Tim (1884) og Tatt av vinden (1936) som «Den store amerikanske romanen».
Men interessant nok var begrepet «Den store amerikanske romanen», helt fra sin spede begynnelse på 1860-tallet et begrep som raskt ble sett på som en nasjonalistisk klisje. Hvor idéen om at én roman kunne romme essensen hva det amerikanske var, ble sett på av kritikere som en nasjonal, kulturell og politisk konsolidering – med et sett med konservative, hvite mannlige verdier i bunn.
Nå bruker vi begreper som «Den amerikanske drømmen» og «Den store amerikanske romanen» gravalvorlig uten å blunke. Det er tankevekkende at måten vi bruker disse på er med på å opprettholde drømmen om Amerika.
Ingen tragedie, bare fiasko
Den store Gatsby gikk rett i systemet mitt da jeg leste den som 16-åring. Mitt gjensyn med Gatsby har vært mer edruelig – men likevel vært svært oppkvikkende. For det er nemlig Fitzgeralds syrlige kynisme og håpets mørke side, som jeg avviste kontant som 16-åring, som gir en merkelig liten dytt til håpløsheten og redselen, som mitt 50-årige jeg kjenner på for hvordan det skal gå med verden i disse tider.
I et intervju i 1927 hvor F. Scott Fitzgerald forutså at USA ville stå overfor en stor “nasjonal test” i nær fremtid sa han: «Det har aldri skjedd en amerikansk tragedie – det har bare vært store fiaskoer».
Jeg håper han har rett.
