I den hebraiske bibelen, som jødene kaller Tanakh og kristne kaller Det gamle testamentet, er det beskrevet en blodtørstig guddom som krevde ofringer i form av menneskebarn. Gudens navn er Molok, og han skal ha hatt en umettelig appetitt.
---
Sakprosa
Morten A. Strøksnes
Molok. Om en stor krig på en liten stripe land kalt Gaza
281 sider, Oktober forlag 2024
---
Molok er også tittelen på Morten A. Strøknes’ israelkritiske essay om den store krigen på en liten stripe land kalt Gaza. Nettopp hva Strøksnes ønsker å oppnå med å bruke akkurat denne tittelen, og på ikke veldig subtilt vis knytte den blodtørstige guddommen til staten Israel, dens ledere og folk, er det første store spørsmålet som melder seg når man leser denne boken.
Kontroversiell tittel
Strøksnes er formodentlig klar over at han tar i bruk et mildt sagt kontroversielt virkemiddel.
I kirkelig tradisjon har Molok representert den primitive avgudsdyrkelsen og det syndige, i kunsten det groteske og monstrøse, og i idéhistorien det destruktive. Det er ikke vanskelig å se for seg at skikkelsen kan brukes om «de andre» på en dehumaniserende måte. Da Süddeutsche Zeitung i 2013 trykket en karikatur som fremstilte staten Israel som en sulten Molok med kniv og gaffel, ble avisen anklaget for å spre antisemittiske stereotypier.
En underlig miks
Det kan hende at Strøksnes med sin tittel ønsker å teste grensene og fremprovosere en debatt om skillet mellom antisemittisme og legitim israelkritikk. Strøksnes gir eksempler på at både israelske ledere og noen av Israels støttespillere i USA og Europa avfeier helt legitim og nødvendig kritikk av folkerettsbrudd og uproposjonal krigføring i Gaza som antisemittisme. «Å kritisere Israels handlinger er ikke antisemittisme (...), men snarere en moralsk plikt», skriver Strøksnes.
Det er lett å si seg enig i dette.
Det svekker bokens troverdighet at Strøksnes fremstår så ensidig og selektiv i sin fremstilling
Samtidig er det heller ingen tvil om at israelskritikk, både bevisst og ubevisst, kan fremføres i en form som bekrefter antisemittiske stereotypier. I boken viser Strøksnes selv til seniorforsker ved Holocaust-senteret, Vibeke Moe, som advarer om at kritikk som beskriver jøder som «spesielt hevngjerrige, blodtørstige eller drevet av en herskerdoktrine om overlegenhet» kan havne i denne kategorien.
Når Strøksnes i tillegg går langt i å bagatellisere den økende antisemittismen etter 7. oktober – og lang på vei mener at slike rapporter er overdrevne og brukes i et kynisk spill for å legitimere Israels krigføring – blir dette en underlig miks.
Behersker kunsten å formidle
Med sitt valg av tittel kommer Strøksnes skjevt ut allerede fra hoppkanten. Og dessverre makter ikke forfatteren å rette opp inntrykket i løpet av det drøyt 250 sider lange svevet som følger.
For all del: Strøksnes viser at han både har egen erfaring med, og stor kunnskap om, livet, samfunnsforhold og konflikten i Israel og Palestina. Essayet veksler mellom å være en dagbokaktig, kronologisk fremstilling av hendelser etter Hamas’ terrorangrep 7. oktober og Israels påfølgende krigføring, og analyser av historie, kollektivt tankegods og langsiktig samfunnsutvikling. Strøksnes, som er en av våre fremste sakprosaforfattere de siste ti årene, har vist gang på gang at han behersker kunsten å formidle. Molok er ikke noe unntak.
Ensidig og selektiv
«Jeg tror ikke vanlige palestinere er helt ulike oss,» skriver Strøksnes i sitt essay.
Men forfatteren skriver ikke det samme om israelerne. Det oppleves tvert imot som om han gjennom valg og fremstillinger setter opp et «oss og dem». Oss, de humane og siviliserte. Dem, de gammeltestamentlige, «øye for øye, tann for tann»-menneskene. Dette hindrer også Strøksnes i å analysere Israel og israelerne gjennom en normal og allmennmenneskelig forståelseshorisont.
Ingen kan forlange at Strøksnes skal skrive balansert, og det er urimelig å forvente at tekster som dette skal kritisere begge sider like mye. Det er helt legitimt å ta parti. Israel er den sterke parten i denne konflikten, og palestinere har over mange tiår blitt fordrevet, okkupert, undertrykt og diskriminert av den israelske staten. Israel har, som alle andre stater, en rett til å forsvare seg.
Men Israels svar etter det grufulle terrorangrepet 7. oktober har vært uproporsjonalt, folkerettsstridig og utløst ufattelige menneskelige lidelser. Vesten utviser dobbeltmoral ved å ikke reagere kraftigere. Det er ikke vanskelig å forstå Strøksnes’ sinne og fortvilelse.
Samtidig svekker det bokens troverdighet at Strøksnes fremstår så ensidig og selektiv i sin fremstilling.
Behandlingen av israelske gisler
Ett eksempel: I boken deler Strøksnes vitnemålet til et gissel som ble frigitt etter å ha vært holdt fanget av Hamas i Gaza. Gisselet beskriver at hun ble behandlet bra, og tegner et sympatisk bilde av sine fangevoktere. Samtidig formidler Strøksnes dokumentasjon om den grusomme behandlingen palestinske fanger får i israelske fengsler. «Meg bekjent har det aldri dukket opp en eneste rapport som hevder at Hamas har mishandlet gisler og fanger på den måten Israel mishandler sine,» skriver Strøksnes.
Strøksnes skriver ikke et ord om at Amnesty International 12. juli meldte at israelske gisler «har blitt holdt under forferdelige forhold, og at noen kan ha blitt utsatt for tortur og andre former for mishandling i fangenskap». I september i år uttrykte FNs spesialrapportør for tortur, Alice Jill Edwards, at hun var dypt bekymret over anklager om at kvinnelige israelske gisler var utsatt for seksuelle overgrep.
Til liten hjelp
Sannheten er krigens første offer, heter det. Det oppleves også unektelig som om et mer sannferdig helhetsbilde blir ofret i Strøksnes’ essay.
Tragedien på Gaza har bibelske dimensjoner. Palestinerne trenger verdens oppmerksomhet, sympati og handling. Men tekster som fremstiller Israel som en grusom, gammeltestamentlig guddom, er antakelig til liten hjelp. Heldigvis har folket på Gaza bedre advokater enn Strøksnes.