Jeg blir alltid svar skyldig når folk sier at de hater høsten, for hvordan kan jeg forklare at det er min favorittårstid når lyse kvelder går i svart og grønne blader visner hen?
I diktet «Spring and Fall» av Gerard Manley Hopkins (1844–89) som ligger bak tittelen til Maria Kjos Fonns nye roman, spørres ei ung jente ved navn Margaret om hun sørger over bladene som faller til bakken. Og visst åpner høsten for de mørkere formene for ettertanke – kanskje er det derfor jeg liker den, fordi alle delene ved livet som sommeren gjør så malplasserte, endelig får rom til å være der, i et varmere, lunere lys. Dette rommet åpnes også i Kjos Fonns roman, hvor døden konfronteres allerede fra første side.
---
Roman
Maria Kjos Fonn
Margaret, er du i sorg
180 sider, Aschehoug forlag
---
Sorgen i Hopkins’ dikt dveler ved barnets – kanskje ennå ubevisste – innsikt om at også hennes liv er forgjengelig: «It is Margaret you mourn for». For hovedpersonen med samme navn i Kjos Fonns roman, er forholdet til egen dødelighet mer sammensatt. Etter moras selvmord da Margaret var bare seks år, har døden fulgt henne hele livet.
Selvmordet representerer i boka ikke bare et tap, men en fluktmulighet, og samtidig et svik. Sorgen blir dermed tilsvarende sammensatt. Når vi først møter Margaret, ligger den latent, før den sprekker opp og drar henne med seg i et kaotisk hull av sinne, psykose og isolasjon. I denne kompakte og poetiske romanen vipper vi hele tida mellom liv og død, og forfatteren demonstrerer hvordan de to, til tross for å være absolutt adskilte, lik årstidenes veksling ikke kan eksistere uten hverandre.
Sorgens tid
Tidlig i romanen siteres Einstein: «For de av oss som tror på fysikken, er skillet mellom fortid, nåtid og fremtid bare en hardnakket illusjon».
Slik fungerer også romanens tidslinje: På den nåtidige overflaten er Margaret medisinstudent mens scener fra barndommen utspiller seg parallelt i teksten. Historien om Margaret oppstår i bruddstykker, fortalt fra hennes eget søkende, tidvis upålitelige blikk. Til å begynne med oppleves fortellerstemmen som distansert og kjølig, slik Margaret i romanens første scene evner å dissekere et lik uten å bli kvalm eller urolig.
Det er likevel en merkbar dybde under overflaten, som rykkvis kommer fram i scener hvor hun mister seg sjøl. Særlig i møte med kjæresten Ola, og i skyldfølelsen etter å ha tatt en abort, konfronteres Margaret av noe som ligger begravd. Kjærlighetsforholdet og muligheten til sjøl å bli mor synes å peke mot ei framtid, et liv som vekker dødsdriften i henne. I ei anna parallell fortid med en ungdomskjæreste som ga tilgang til ADHD-medisin, har hun håndtert traumene gjennom sjølmedisinering, men som ung voksen står hun aleine og naken.
Maria Kjos Fonn har med årets roman igjen bevist hvordan litteraturen kan blottlegge sårbare og kompliserte liv
Kjos Fonn balanserer disse tidsnivåene slik at lesninga kjennes trygg, samtidig som kompleksiteten ivaretas. Når medisinstudenten Margaret står på randen, bokstavelig talt, av sammenbrudd, inntreffer det plutselig, nesten umerkelig, som et sammenbrudd i teksten hvor det virkelige og det innbilte blir ett. Jeg får en trang til å se vekk, når hun blir innlagt og dødstankene sirkulerer fritt, men den nærmest hørbare fortellerstemmen trekker meg nært inn i isolasjonen.
Mørkt, men presist
Romanen inneholder noen av de mest utilslørte beskrivelsene av selvmord jeg har lest. Det gjelder ikke bare beskrivelsene av handlinga som førte til moras død og mulighetene som ligger åpne for Margaret, men også i tankesettet den suicidale kan ha. «Selvmordet er en kyndig oppdragelse: hard disiplin, myk omsorg. Du lærer å være stille, passe inn i ethvert rom, fordi du vet du når som helst kan gå ut.» Dette sitatet er et eksempel på den nøkterne, liksom kirurgiske stilen som kommer inn i tekstens uhåndgripelige mørke, med presist formulerte setninger som skaper blikkfang i teksten.
Kjos Fonn benytter seg også gjennomgående av litterære forelegg – den allerede nevnte referansen i tittelen, Ted Hughes’ Birthday Letters, Anne Sexton og Sylvia Plath, for å nevne noen. Margarets far i romanen byr ofte på forsøk på poetisk trøst, men språkets gaver strekker ikke til.
Å velge livet
Sorgen etter sjølmord tematiseres fra alle vinkler – hvordan kan man sørge når den som har mista livet var den samme som tok det? Her framstår Kjos Fonn fullstendig uredd når hun tar tak i tabubelagte og ofte motstridende følelser. For eksempel blir forholdet mellom de etterlatte – Margaret og faren – stadig mer sentralt i Margarets vei tilbake til livet, og scenene mellom dem er blant romanens sterkeste.
Sjøl om det fins en mulighet for forsoning, er det like fullt ikke så enkelt. Det fins mye undertrykt sinne, også i kjærligheten. Og kanskje like viktig som romanens tematisering av selvmord – å velge døden – er spørsmålet om hvordan man velger livet. Helt konkret, hvordan man finner tilbake til daglige rutiner og hvordan man kan evne å hengi seg til andre mennesker. Maria Kjos Fonn har med årets roman igjen bevist hvordan litteraturen kan blottlegge sårbare og kompliserte liv, uten å romantisere, men med en poetisk nerve som gir liv til historiene vi så ofte ser vekk fra.