Knausgårds Morgenstjernen-serie har til nå i fire bøker stilt veldig mange spørsmål og gitt veldig få svar. Forfatteren har åpnet stadig nye dører ut mot det metafysiske, spirituelle, overnaturlige og parapsykologiske, men uten å gjøre noe særlig for å lukke dem igjen. Persongalleriet og kompleksiteten har vokst, de mystiske flokene har blitt mer flokete. Parallellt med dette har også min tiltro til at Knausgård faktisk kommer til å kunne lande det hele dalt, og med det også spenningen.
---
Roman
Karl Ove Knausgård
Arendal
304 sider, Oktober forlag 2024
---
Men med Arendal kommer endelig en bok som faktisk har et svar. Det svaret – og boka som helhet – handler om tid.
Selvbedrag og gryende alkoholisme
Etter flere bøker uten intern narrativ sammenheng, skal vi denne gangen tilbake til kjent terreng. Hovedpersonen i Arendal er Syvert Løyning, men ikke samme mann som var hovedpersonen i Ulvene fra evighetens skog. Nå skal vi nemlig tilbringe drøye 300 sider inne i hodet til hans far, Syvert Løyning sr., han som døde i en trafikkulykke da Syvert Løyning jr. var barn, og som etterlot seg en bunke brev skrevet på russisk.
Pappa Løyning tilbringer av biltekniske årsaker et lite døgn i Arendal, det er iskald januar 1976 og den mystiske forsvinningen til skipet Berge Istra legger et uhyggens slør over samtalene mellom folk. Uhyggelig er det også inni Syvert. 35-åringen viser samme blanding av uvøren sikkerhet og relasjonelt kaos som flere av Knausgårds skikkelser. Han trasker ufortrødent gjennom livet og river ned det ene etter det andre på sin vei mellom hyllene, uten å bry seg nevneverdig om det. Samtidig slites han opp innvending av lojalitetskonflikter, selvbedrag, gryende alkoholisme og annen lite bærekraftig atferd. Som vanlig når det er Knausgård som fører pennen, er historien uimotståelig og detaljrikt fortalt.
Begivenhetsrik pubrunde
Hva er galt med Syvert? I tillegg til at han har slått opp med kvinnen han elsker, sovjetborgeren Asja, er rasjonalisten Syvert plaget av noe helt annet. Han ser nemlig hendelser før de skjer (og noen av dem har vi lest om i tidligere bøker). Han møter døde. Han husker situasjoner som foregikk for flere hundre år siden. Så angstfylt er dette for ingeniøren med det materialistiske verdensbildet at han – tiår før andre folk, og spesielt menn – ble langtidssykmeldt. Men enn så umulig det er for ham å fatte, er det som om verden insisterer på at døden ikke er et punktum.
Mens han svir av familiens penger på en begivenhetsrik pubrunde i Arendal og en imponerende mengde sigaretter, sitter kone og to barn hjemme. De tre er avhengige av ham, noe som fyller hjertet hans med både forpliktelse, ømhet og aversjon.
Syverts selvforståelse er at han er «en på alle måter gjennomsnittlig mann», men så er det som om det også finnes en annen sannhet om ham. Han kjenner en annen ta bolig i ham, denne andre heter Agaton, et navn som betyr den gode på gresk. Kan det hende at han kunne vært en annen enn en slask av en familiefar? I en annens blikk? En annen tid?
Jeg er usikker på om Knausgård selv ser paradokset og egoismen i denne fortellingen
Mennesket versus speilet
Knausgård forteller kjærlighetshistorien mellom Syvert og Asja, men under den finner jeg en annen kjærlighet. Den handler om Evelyn, kona til Syvert. Vi får et ømt portrett av en kvinne som er mildt vingestekket av sin tid, begrenset av de kulturelt foreskrevne forventningene til henne og hennes forventninger til Syvert. Evelyn er så uheldig at hun er gift med en ganske egoistisk og skjødesløs mann, uten at det demper hennes kjærlige væren i verden. 1976 er lenge nok siden til at vi selv blir bevisst at også vi er begrenset av vår tid og av hva som kjennes mulig.
Evelyn er fullt ut et menneske i denne romanen. Evelyns motsats, elskerinnen Asja, derimot, er et flott utseende og et speil som viser Syvert på en mest mulig flatterende måte. Det er uimotståelig å bli sett på den måten Asja ser Syvert, noe som gjør ham stormforelsket. Men han er forelsket i hennes blikk på ham, på den han blir i samtale med henne. Han mistenker også at det hun egentlig er opptatt av når de snakker sammen er «at jeg skulle ha det bra i meg selv.» I hennes kjærlighet kjenner han seg nesten udødelig. God. Men ser han henne? Er hun noen?
Ser Knausgård ambivalensen?
Stilt opp mot livet med Asja, er den sørlandske vinteren bleik. Syvert går rundt i livet sitt og prøver å heie hjertet fram: «Kom igjen, hjerte, sa jeg. – Vær med meg,» ber han. Han kjøper inn alt for mye alkohol for helga, men uten entusiasme: «Det føltes som om dette var noe jeg gjorde mens jeg ventet på noe annet. At dette ikke var det egentlige livet, bare noe jeg holdt på med i tiden før det egentlige livet begynte.»
Beruselsen over Asjas uforbeholdne begeistring får navnet kjærlighet, mens Evelyns fysiske tilstedeværelse og daglige arbeid for ham og barna blir noe blast og uegentlig. Jeg er usikker på om Knausgård selv ser paradokset og egoismen i denne fortellingen.
Er løsningen på Syverts liv å flykte til Asja? Han lurer på det. Men han tenker på Wagners Den flyvende hollender: «Selv ikke den gangen trodde vel noen at en kvinnes kjærlighet var redningen.» Igjen blir jeg usikker: Er Knausgård klar over ambivalensen i Syvert?
Tid og timelighet
Men denne boka handler ikke bare om kjærlighet, men vel så mye om tid og timelighet. På grunn av alt det rare som skjer i hodet hans, tenker Syvert mye på tid, hvilke tider som til enhver tid eksisterer, hva fortid og framtid er.
Han tenker klart, men kommer ikke fram til det vesentlige. Først når en barndomskompis dør, treffer den banale innsikten ham: Han har bare ett liv. Hvordan leves det i kjærlighet? Det er altså «berre kjærleik og død» som setter premissene.
Forholdet mellom tanker og handling har sjelden fungert bedre hos Knausgård enn her
Innimellom får jeg følelsen av å lese ex.fac. i romanform, som om Knausgård ikke egentlig bryr seg om kjøttet i fortellinga, men pliktskyldigst beskriver noen hestehaler og munnpartier fordi det må med. Men stort sett er denne boka vellykket som roman. De essayistiske partiene er tematisk helt på plass i universet for øvrig og tankene er troverdige nok som nettopp Syverts tanker. Forholdet mellom tanker og handling har sjelden fungert bedre hos Knausgård enn her.
Alle tider er i Guds hånd
Er det mulig å velge annerledes enn det skjebnen foreskriver? Dette spørsmålet, som egentlig er et helt allment spørsmål, antar noen helt særegne dimensjoner i akkurat dette romanuniverset. Svaret Syvert finner setter alt det andre som er blitt fortalt – og spesielt Ulvene i evighetens skog – i et helt annet lys enn tidligere.
«Mine tider er i din hånd», sier David til Gud i Salme 31. Altså: Alle tider eksisterer samtidig. Evigheten er ikke bare tid som er veldig lang, den er noe tredimensjonalt, og inni den rommes det todimensjonale som er tidens linje og har en begynnelse og en slutt. Tiden er en strek inni en ball. Og hvis alle tider ligger i Guds hånd, er egentlig alt mulig. Da kan man bevege seg mellom både steder og tider.
Da jeg som barn leste Tordivelen flyr i skumringen, ble jeg uroet av alt det mystiske som skjedde underveis. Kunne det ha sin forklaring? Jo, Maria Gripe klarte utrolig nok å samle trådene, og alle kunne være enige om at det hadde vært en fin dag, harmonien var gjenopprettet. Men så lenge varte ikke roen. For var det ikke likevel noe helt uforklarlig tilbake? Idet jeg trodde svaret holdt, skjønte jeg at det slett ikke holdt. Hva var da sant, tenkte jeg, før jeg tenkte: Dette er jo fiksjon. Ingenting er sant.
Nøyaktig samme pingpong-opplevelse har jeg når jeg leser Arendal. Fiksjonen er så overbevisende, også i sin umulighet, at jeg lurer på hva som er sant, også i det virkelige liv.
