Hilde Susan Jægtnes følger opp suksessformelen fra sin forrige roman, Jeg grunnla de forente statene, med en kompott av faktabasert materiale og fantasifull fiksjon. I sin nye roman dikter Jægtnes fram et barnebarn som Grieg aldri hadde (hans eneste datter døde som ettåring), og tar oss med på en heidundrende reise gjennom kontinentet, historien og musikken.
---
Roman
Hilde Susan Jægtnes
Anitra
477 sider, Tiden forlag 2024
---
Premisset får meg til å minnes partiet i Virginia Woolfs innflytelsesrike essay Et eget rom, når Woolf forestiller seg at William Shakespeare hadde en begava søster ved navn Judith. Innbakt i Woolfs essayistiske stil kommer denne fantasien som en liten novelle: Judiths kreative talent kveles i møte med samfunnets forventninger til kvinner, og livet hennes får en tragisk slutt, for alltid glemt i skyggen av brorens udødelige produksjon.
Fra Strauss til fascismen
Det går på mange måter bedre med Anitra, Griegs forestilte arvtaker. Sjøl om hun også blir møtt med krav til kvinnerollen, blir talentet hennes anerkjent fra en tidlig alder. Etter morfarens død, mottar Anitra et brev fra ingen ringere enn Richard Strauss som har fått tilsendt tenåringsjentas opera, og som fører henne til studier i Leipzig og en egen karriere som komponist.
Anitras personlige historie tar oss dermed tilbake til ei brytningstid i Europa i første halvdel av 1900-tallet, med kulminasjonen av nasjonale fiendskap i første verdenskrig og framveksten av fascismen.
Salomes dans
Romanens første av fire deler (pluss et postludium) har tittelen «Salome», og spiller både på Strauss’ opera og den bibelske historien om dattera til Herodes som dansa for sin far og i belønning fikk hodet til døperen Johannes på et sølvfat. Leiken med dette motivet tvinner på elegant vis inn et feministisk tilsnitt i romanen.
I likhet med Salomes danseferdigheter er det noe truende med Anitras musikalske evner. Anitra er sensuell og frimodig, og Jægtnes benytter seg ofte av humor for å avkle det mannlige blikket på henne, som i denne skildringen fra når hun dirigerer sin første opera. Svetten strømmer ned fra ansiktet og inn i kløften mellom brystene – som er for små – pakket inn i en ulidelig ullkjortel.
«Morfar hadde dødd før han fikk se den utilstrekkelige kvinnehammen hun måtte bære resten av livet. Denne ullkjortelen som klødde, manneblikkene som enten gikk tvers gjennom henne eller stilte henne til veggs. Morfar, den spede kjempen som var blitt lyden av Norge».
I en og samme bevegelse går vi fra kvinnekroppens byrder (de ukontrollbare blikkene og den ubehagelige kostymen) til arven hun må bære etter morfaren, «den spede kjempen». Enkelt sagt er Anitra som hovedperson en tvers gjennom kul dame som tør å avbryte Stravinskij midt i en tale, blir betatt av bratsjisten Lotte og kan både verdsette og kritisere denne «lyden av Norge».
Musikkens lyder
I romanformen er det sjelden at inngående beskrivelser av musikkens lyder og emosjonelle effekter er så vellykka som de vi kan lese i Anitra. Som en komponist framfor et orkester av ord, levendegjør Jægtnes musikken, og bringer oss tett på hovedpersonens liv, i tillegg til forfatterens åpenbare engasjement og kunnskap. Det kan dreie seg om minutt-for-minutt forestillinger av Anitras egne komposisjoner eller den skandaløse framføringa av Vårofferet, til tidvis småfrekke oppsummeringer av Griegs og andre komponisters verk.
Romanens overdådighet er dens sjarm
Å lese musikk er imidlertid utmattende i lengden, og tar iblant over for framdrift i handlinga og dybden i hovedpersonen. Den ene figuren fra musikkhistorien etter den andre dukker opp som cameos, og blir i lengden noe kokett. Samtidig er det nettopp romanens overdådighet som er dens sjarm, og de godt plasserte innslagene av humor og formmessig variasjon gir den tettpakka massen av referanser en gjennomgående letthet.
Høyt ambisjonsnivå
Ambisjonsnivået i Anitra er høyt også utover den kreative formen. I tillegg til den feministiske brodden fins en kritikk av nasjonalisme og heltedyrkelse, representert av den grandiose musikken. Fra Anitras morfar til romanens sluttparti hvor hun blir Mussolinis foretrukne komponist, gestalter Anitra ei bru mellom nasjonalromantikkens tilsynelatende naivitet og farene ved å dyrke et folks kulturelle overlegenhet. Ekkoene fra historiens fallgruver lyder slik helt inn til vår lesende nåtid, og utfordrer arven etter nasjonens sjølbilde som vi så lett kan fristes til å trykke til vårt bryst.